Teatervitenskap i kampsonen

Den 5. desember, 2017 vil det bli avholdt møte for fakultetstyret, hvor det i utgangspunktet skal legges fram forslag til bemanningsplan for perioden 2018 – 2022. Det kritiske punktet ved dette bemanningsforslaget er at dekanatet foreslår å trekke én av tre stillinger fra Teatervitenskap i 2020. Indirekte vil dette si at programfaget står i faresonen for å legges ned som ettersom tre vitenskapelig ansatte er minimumskravet for å holde faget i livet. Det er i første omgang fare for at masterprogrammet forsvinner, men i bunn og grunn kan heller ikke bachelorprogrammet holdes i livet med kun to vitenskapelig ansatte. Siden UiB er den eneste læreinstitusjonen innen høyere utdanning som tilbyr Teatervitenskap vil dette også bety at faget vil legges ned på landsbasis. De nåværende studentene vil selvfølgelig kunne fullføre sin bachelor og eventuelle master, men forslaget vil ha en enorm konsekvens for fremtidige studenter og ikke minst en enorm konsekvens for teaterkulturen i Norge.

Hovedargumentasjonen som har vært lagt fram for dette forslaget er først og fremst trang økonomi og det å kunne spare ved å trekke fra en stilling, men det har også vært forsøkt å legge fram argumentet om at Drama og Teater ved NTNU i Trondheim, Drama og Teaterkommunikasjon ved HIOA i Oslo, og Dramapedagogikk og Anvendt Teater i Bergen er mulige alternativer.  På en annen side er det en sentral fallgruve i dette argumentet; de førnevnte studieretningene er praksisbaserte og hovedsakelig rettet mot studenter som ønsker å jobbe som lærere eller innen en eller annen form for dramapedagogisk retning, mens Teatervitenskap er teoribasert og rettet mot studenter som ønsker å forske på teaterkulturen og teaterutviklingen, samt bruke teaterkunnskapen som teoretisk støtte til eventuelt praktisk teaterarbeid. Denne kunnskapen har åpenbart satt sine spor i teaterkulturen; en stor mengde teatersjefer, dramaturger, regissører, produsenter, scenografer, kritikere, og skuespillere rundt om i landet har alle hatt en eller annen form for teatervitenskapelig bakgrunn, og kunnskapen de har hatt med seg har påvirket deres tankegang om hva en burde være bevisst på og hvordan en burde gå fram i den praktiske prosessen. Teatervitenskap og teaterpraksisen henger sammen like mye som for eksempel den praktiske kjøreopplæringen og teoriboken. 

Det har i tillegg kommet et argument om at det teatervitenskapelige miljøet er for lite og for passivt, så vel som at programstyret består av forskere som ikke gjør noe annet enn å lese seg opp på teaterhistorien og passe på et teaterarkiv. Dette er imidlertid et meget unøyaktig bilde av det teatervitenskapelige miljøet; en stor mengde medlemmer i Studentteatret Immaturus (både i styret, produksjonsapparater, og ellers) består eller har bestått av enten teatervitenskapsstudenter eller studenter som ser verdien i Teatervitenskap, teatervitenskapsstudenter blir ofte engasjert i teaterfestivaler som Oktoberdans og METEOR, studietur til Berlin har blitt arrangert, bøker og avisartikler har blitt publisert av både studenter og professorer, dramaturgi-faget jobber nå internt for å få mer praktisk innhold, og det er som nevnt tidligere flere utøvere i det praktiske feltet som har hatt med seg teatervitenskapelig kunnskap.

I tillegg er det en vesentlig kunnskap rundt teaterverdenen som i størst grad blir gjort tilgjengelig og formidlet tilstrekkelig godt nok ved hjelp av teatervitenskapsfaget. Kunnskap rundt teaterets utvikling og egenart, en gjennomtenkt fordypning i forskningen av alle teatrale virkemidler, en fremhevelse av hvordan alle teatrale virkemidler blir håndtert og påvirker hverandre, og en hjelp og støtte til hvordan en publikummer skal kunne forholde seg til en teaterforestilling for å få en best mulig opplevelse av den, er alle gjort lett tilgjengelig gjennom teatervitenskapsfaget. Om faget blir lagt ned vil denne kunnskapen bli langt mindre tilgjengelig, og verdien ved teatrale aspekter som ofte blir tatt for gitt vil bli svekket betraktelig.

I sin helhet har altså teaterkunnskap og teatervitenskapsfaget satt sine spor og bidratt til enorm opplysning rundt ikke bare teaterkunsten, men også teaterkulturen i Norge. Det er per i dag en enorm mengde med teaterutøvere, dramalærere, og teaterforskere som fortsatt har denne kunnskapen med seg og kan holde verdiene ved teaterkulturen i livet, men hva vil skje når denne generasjonen går bort? Det ligger store konsekvenser for ikke bare nåtidige, men også framtidige generasjoner om Teatervitenskap legges ned. Beskytt og bevar faget! Det er på den måten vi kan holde teaterforskningens og teaterkulturens verdier i livet.