Ordlistegnomen

Livet er ustabilt, uoversiktlig og urettferdig, og verdenen vi lever i formes deretter. Den er fylt av grusomme mennesker som sprer sine mørkeste tanker ut i samfunnet. I en ideell verden ville dette ha hatt en naturlig motpart, enhver grusomm handling ville hatt en ekvivalent positiv hendelse. Dessverre lever vi ikke i en ideell verden. Gode mennesker kan ikke holde tritt med kaoset onde mennesker omgir seg med, hvor de på uforklarlig vis vandrer fra den ene katastrofen til den neste. Det finnes ingen balanse i verden, med mindre man tvinger den frem. Det er fra dette behovet Ordlistegnomene ble født; en urgammel gruppe som har voktet over oss i årtusener. Deres eneste hensikt er å skape balanse i universet, å bidra med en respons på alle grusomheter i verden. Dette kan imidlertid ikke oppnås ved å bare bidra med positive tilskudd til samfunnet, det ville vært å ignorere det underliggende problemet. For å stoppe grusomhetene må man stoppe personene som begår dem; man må få hevn. Hver gang en person gjør noe negativt, uavhengig av grad, sendes det ut en gnom utstyrt med en ordliste for å straffe dem. Ordlisten er deres hellige bok, og med den i hånd blir det avgjort hva som skal skje med den skyldige.

Illustrasjon av Lise Grindheim
Illustrasjon av Lise Grindheim

Ordlistegnomen Magnus var på en velfortjent ferie da innkallingen kom. Han hadde blitt belønnet for arbeidet i sin forrige sak, hvor han hadde endt opp med å fjerne sukkersuget fra en 12-åring som stjal godter. Det hadde vært en fantastisk passende straff, men Magnus var likevel tilbakeholden for all rosen han fikk. Det var jo ordlisten som hadde vist «Sukkersug» til hva som skulle skje med den gryende terroristen. Med det sagt takket han selvfølgelig ikke nei til sin første ferie på 52 år. Men etter 3 dager var Magnus kalt tilbake i felten, og så snart han hadde lest over oppdraget var det tydelig hvorfor de hadde vendt mot hans ekspertise. Den skyldige var en mann i 20-årene med navn Anders Didriksen, og forbrytelsen hans var gjentatt bruk av mobil på kino. Med intet mer enn ordboken i sin besittelse satte Magnus ut for å straffe det nærmest uhelbredelige monsteret.

Etter en intens jakt med katt og mus, hvor katten hadde magiske krefter og musen var fullstendig intetanende, lokaliserte Magnus avskummet i hans eget hjem. Han satt der i en overdrevet stor lenestol, fiklende med mobilen i hendene. Magnus hadde sett det før. Det var prikk likt morderen som beholdt mordvåpenet som et suvenir for sin bragd, en pyroman som oppsøkte åstedet for å se skaden han hadde gjort. Denne Anders var åpenbart en iskald forbryter uten anger, og det var opp til Magnus å stille ham til rett. Mens han balanserte på en grein utenfor stuevinduet til avskummet dro han ordlisten ut av ranselen han hadde på ryggen. Han børstet omhyggelig av den rene boken, en vane han hadde lagt seg til middelalderen, før menneskene hadde oppdaget støvtørking. Han la boken over fanget, mens føttene under dinglet i forventning; dette var det mest magiske øyeblikket ved hele prosessen! Han lukket øynene, kastet boken opp og plantet fingeren ned så hardt at grenen truet med å gi etter. Allerede før han åpnet
øynene kunne han kjenne at boken la mer vekt på høyre ben enn venstre. Han hadde rukket å gå mentalt gjennom et par hundre ord i første halvdel av ordboken, ettersom han kunne den inn og ut på dette punktet, før han åpnet øynene. Aprikos. Den var unektelig interessant. Magnus mintes å ha brukt aprikos som straff for heksebrenning i USA en gang på 1600-tallet, en hendelse som hadde ledet til aprikosens inntog i koloniene til stor begeistring. Selvfølgelig ikke for personen han først hadde introdusert det til som hadde druknet i aprikos, men den detaljen var for lengst glemt.

Han begynte i det små, som på mange måter var et av kjennemerkene hans. Mer uerfarne ordlistegnomer ville drylt en aprikos i trynet på forbryteren og sagt seg fornøyd, men ikke Magnus. Han tok seg tid til å la straffen synke inn. Han startet med å bytte ut jordbærsyltetøyet med aprikossyltetøy, en uskyldig detalj ment til å forvirre forbryteren. Anders simpelthen trakk på skuldrene da han oppdaget utskiftingen, uvitende om eventyret han hadde blitt sendt ut på. Magnus holdt seg i kjøleskapet for øyeblikket, og byttet etter tur innholdet i smørpakken, melken og ketschupen. For hver hendelse ble Anders mer forvirret og frustrert. Han tok ut aggresjonen på romkameraten han mente måtte stå bak skøyerstrekene. Dette pågikk over en drøy uke, før Magnus tok noen dagers pause i påvente av fortsettelsen. Han hadde alltid ment at den virkelige straffen lå i psykisk terror, han måtte få forbryteren til å føle seg trygg igjen før han fortsatte. Trikset var å angripe dem når de minst ventet det, og hvor de minst ventet det. Det var derfor med stor overraskelse Anders oppdaget aprikos i samtlige shampoo- og såpeflasker. Magnus hadde blitt inspirert av Jøran, som på samme tid presterte å være den mest og minst fantasiløse Ordlistegnomen han kjente
til, ettersom metoden hans var å stappe hva enn ordlisten befalte inn i en shampooflaske.

Aprikosene fortsatte sin ubønnhørlige marsj inn i Anders’ liv, og før lang tid hadde passert eksisterte de i hvert aspekt av hverdagen hans. De hadde fylt bilen hans, sengen, toalettet, og ved et ekstremt tilfelle erstattet bilen hans. Ved et par anledninger hadde Magnus selvfølgelig simpelthen drylt en aprikos i
trynet på ham også. Man måtte holde det interessant, holde dem på vakt. Spenningene i leiligheten fortsatte å vokse, mens en stadig mer agressiv Anders fremdeles anklagde romkameraten for å ha en finger med i spillet. På dette punktet, etter halvannen måned og 2485 aprikoser, burde det være ganske klart at en simpel romkamerat ikke sto bak. Da romkameraten omsider fikk nok av de daglige anklagene og forlot leiligheten uten forvarsel var Magnus rask i handlingen. Neste gang Anders stormet inn for å stoppe romkameraten fant han ikke noe annet enn en haug med aprikoser, nøye dandert for å forestille romkameraten. Dette sendte Anders fullstendig ut av balanse, frykten for at aprikosene nå kunne erstatte mennesker i livet hans var åpenbart stor.

Over den neste uken lurte Magnus på om han hadde gått for langt for tidlig. Anders levde i total fornektelse av alt som var rundt ham, altså aprikoser. Han behandlet dem som om de skulle vært den originale gjenstanden. Han pusset tennene med en aprikos, med aprikoskrem på toppen. Han gikk kledd utelukkende i aprikos, latet som ingenting mens han satt på en aprikos-stol, trykte på en aprikos-kontroll vendt mot en aprikos-tv. Slik satt han i timesvis med en manisk latter over den ikkeeksisterende underholdningen foran ham. Han så ut til å være umulig å knekke, akkurat som en aprikos. Magnus økte presset, og drylte blant annet jevnlig aprikoser i trynet hans. Han etterlot ominøse beskjeder på veggene skrevet i aprikossaft, men Anders fortsatte som om ingenting var i uorden. En mindre Ordlistegnom ville
blitt rådvill av mindre, men Magnus hadde en plan. Han ventet simpelthen på den rette anledningen, og en skjebnesvanger fredagskveld åpenbarte den seg. Anders hadde bestemt seg for å gå på kino, etter å ha blitt fristet av en plakat for Aprikosenes Hevn, med Aprikos i hovedrollen.

Anders prøvde å overbevise seg selv om at han var avslappet der han satt i kinosalen, men hendene som knuget om popcornet og drikken, for øyeblikket aprikosinspirert, antydet en helt annen virkelighet. Reklamene og trailerene rullet over skjermen, bokstavelig talt, lyset ble slått av og filmen var i gang. Øyeblikket Magnus hadde ventet på var her. Ved rent muskelminne, sannsynligvis den drivende kraften for Anders’ nåværende eksistens, gikk hånden ned i lommen etter mobilen. Da han tok den opp frøs han fullstendig til. For første gang på måneder var det ikke en aprikos han holdt i hendene, men en mobil. Han satt fastlåst i minutter, før han sakte løftet blikket opp mot skjermen hvor levende mennesker nå utspilte en handling som ikke dreide seg om aprikoser. Rundt seg hadde han vanlige folk, som satt på vanlige stoler akkurat som han selv. Anders begynte å gråte med et smil om munnen, og så ned i sin egen hånd. Skriket som fylte salen idet han la øynenene på aprikosen i hånden fortalte Magnus alt han trengte å vite. Forbryteren var knekt, aprikosenes hevn var fullført. Og viktigst av alt, Anders kom aldri til å bruke mobilen på kino igjen.