Framtidig tilbakeblikk

Vi er blitt så vanskelige å definere, sies det. Vår generasjon, altså. Vi går ikke i flokk, vi hører ikke på den samme musikken, og vi nekter å tre inn i den samme livsstilen. Vår generasjon er ikke så homogen som sekstiåtterne var, sies det; vi har ingen felles plan, ingen felles mål å strebe etter, ingen strukturer eller institusjoner vi ønsker å rive ned. Frigjøring er ikke lenger så viktig som på 70-tallet, musikken ikke like definerende som i 83. Vi husker ikke Dachau eller Grisebukta, og vi var ikke der da muren falt. Mediene har lett for oss, våre foreldre har søkt, og nå er vi også ute på leting, men det eneste noen har funnet, er det uforklarlige faktum at det ikke finnes noen enhet, intet fellesskap, ingen enighet eller uenighet, ingenting vi kan samle oss om som det gjeldende trekket ved vår egen tid.

Usikkerhet, mangel på planer, søk etter drømmer ser ut til å ha spredt seg blant oss, og virker som den eneste trenden som på noe vis kan beskrive nåtiden. Det er blitt så mange valg, og så få som vet hvordan man skal ta dem. Vi ble fortalt at verden lå der ute, klar til å ta oss imot, men hittil har ingen av oss funnet veien fram. Vi er alle klare over at vår tid vil by på like store, om ikke større utfordringer enn våre forfedre måtte stri med, men av en eller annen grunn virker vi ute av stand til å ta det inn over oss, ta et felles standpunkt, finne én fane å marsjere bak, til tross for at vi vet at nøling og vakling nå vil gi både oss og våre barn langt verre problemer i framtida.

Illustrasjon av Lise Grindheim

Vi er individer, individualister, men også samhandlende og sosiale. Vi vil reise fra bygda og inn til storbyen, men like fort vil vi ta turen hjem. Vi vil erobre det store utland, men vi vil snart også ta over familiegården og igjen blåse liv i landbrukstradisjonene. Vi vil bevare og nedtegne slektstreet, men vi vil straks rive oss selv opp med rota og forlate alt det kjente.

Likevel virker generasjonsbetegnelsen ufullendt. Hvem er det egentlig vi er? Hvem er det vi vil være? Kanskje finner vi svaret rett her, i spørsmålet. Kanskje fantes det aldri noen mellomkrigsgenerasjon, ingen sekstiåttere, ingen medlemmer av Generasjon X, kanskje var det bare noe vi fant på, noe vi konstruerte?
Disse merkelappene er uansett ikke avgjørende, men de spiller en rolle i skapelsen av et verdensbilde, en idé om hva det var vi gjorde, hvem vi var og hvor vi var på vei hen. Nettopp derfor er det kanskje kun i ettertid at vi klarer å finne fram til et ord, et sett begreper som forklarer hvem vår generasjon var, men kun når vi har glemt alt som fantes av uklarheter, uenigheter og ubesvarte spørsmål. Når vi en gang i framtida har strøket over ujevnhetene og glemt alt som støyet, kan vi kanskje finne denne essensen vi har lett så lenge etter.

I så fall er det kanskje nostalgien som binder oss sammen, som klarer å skape et felles utgangspunkt for oss alle. Og slik vi kun i etterkant kunne forklare 1968 eller 1989, vil vi også kun i framtida kunne si med omtrentlig sikkerhet hva 2011 eller 2016 betød for utviklingen av vår generasjons verdensbilde. Men der tidligere grupper fant sine felles referansepunkter i musikken, i kunsten, i seksualiteten eller i fakkeltoget, vil vi kanskje først og fremst finne dem der generasjonsbegrepet oppsto, i nostalgien selv.