Er det dette som er meningen med studentlivet?

Det er en vanlig søndag morgen. Jeg hører på NRK-klassisk på radioen, baker brød og drikker kaffe. På bordet står en påskelilje jeg stjal i en hage dagen før, for jeg hadde brukt opp stipendet og hadde så lyst på en blomst. Det er stille i kollektivet. Den ene har dratt på en selvrealiserende reise til Asia, den andre er på jobb, den tredje er på trening og den fjerde sitter som vanlig på lesesalen på MatNat. Og jeg lurer på hva jeg selv skal finne på.

Tilhørigheten min er på HF, og selv bekrefter jeg ryktene om HF-studentene: Vi drikker og røyker, vi er sjeldent på lesesalen, vi har ikke lest pensum, vi liker serier og filmer, og vi går kun i forelesning hvis vi føler for det. Jeg er 21 år, klarer å få stipendet til å vare i underkant av to uker, og aner ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg liker meg på gudstjeneste søndags formiddager i Johanneskirken, Mariakirken eller Domkirken. Jeg liker meg også på Cafe Opera og Bar Barista, hvor jeg kan diskutere filosofi, kunst og litteratur med venner. Jeg søker tilflukt på Biblioteket, hvor jeg leser bøker av de kjekke karene Jon Fosse, Knut Hamsun, Franz Kafka, Karl Ove Knausgård…

Det er en onsdag morgen i april jeg innser at jeg er i en dyp eksistensialistisk studentkrise. Alle i kollektivet har dratt på lesesalen, og det samme har klassekameratene mine. Jeg sitter i pysjamasen og sveiper på Tinder. Og jeg har ikke tenkt til å gjøre noe annet i dag. Det er snart eksamener, men jeg lider ikke av eksamensangst. I går begynte jeg å se på en dokumentar om kunst i Skandinavia på NRK, og jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne sitte med Henrik Ibsen og Edvard Munch på Grand Cafe i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet. Jeg er sikker på at vi kunne blitt gode venner, diskutert angst, melankoli, ulykkelig kjærlighet. Det blinker på telefonen, en ny match, men jeg er likegyldig. I går brukte jeg 8 timer på å finne en kjekkas jeg møtte på byen, og da jeg hadde funnet ham, var liksom hele spenningen over. Jeg satte meg ned på kjøkkengulvet, fant meg en skje og begynte å spise av glasset med nøttepålegg. Og det var da jeg innså at jeg ikke er en stor kunstner, men en yngre versjon av Bridget Jones. Jeg hørte på spansk gitarmusikk og skrev et par nostalgiske dikt. Så innså jeg at noe må endres, for denne livsstilen vil aldri kunne resultere i en mastergrad. Dette året har jeg skaffet meg et årsstudium i alkoholkonsumering, kjærlighetssorg, flørting og angst. Så jeg har lært mye, og det er selvsagt ikke UiBs skyld at jeg har lært mest av livet. For i dette øyeblikket matcher jeg med en skjeggete opera-sanger på Tinder, jeg vurderer å ta meg en ny sigarett, og jeg hører på et album av Pink Floyd- så jeg har ikke tid til å dra på lesesalen.

Her er noen av mine opplevelser det første året på universitetet:

1. Første kvelden i Bergen

møtte jeg en skjeggete Bergenser som løftet meg opp i armene sine, mens vi kysset i regnet. Han fulgte meg til døren og sa at han skulle ringe meg, men det gjorde han selvfølgelig ikke. Dette la grunnlaget mitt for mitt første år, og jeg innså at dette var en by med mange deilige mennesker som kom til å både imponere og skuffe meg. Og det er rart med alle disse menneskene, som kommer inn i livet og like fort forsvinner. Husker alle jeg har glemt at jeg har kysset, at de har kysset meg? Og det underligste er at for ett år siden visste jeg ikke engang at de jeg kaller mine beste venner i dag eksisterte. Hva skulle vi gjort uten hverandre?

2. «Jeg skal aldri laste ned Tinder»

er ord jeg må svelge. En av mine roomies møtte kjæresten på Tinder, og oppfordret meg til å lete etter min egen McDreamy. En dag jeg hadde kraftig PMS lastet jeg den ned, og det gav meg interessante opplevelser. Denne overflatiske appen, har jeg innsett er virkelig en god mulighet til å oppleve noe nytt. Jeg har vært på flere vellykkede dater, møtt unge menn med åpne lommebøker, armer, hjerter og bein. Merk at det er viktig å være tydelig på hva du ønsker og ikke ønsker av dette møtet. Er du en av dem som ikke har gått på en date? Kanskje det er på tide å prøve, det kan bli gøy. Og hvis ikke håper jeg du har gode venner som får deg til å le av det.

3. Den uunngåelige kjærlighetssorgen:

En del av å være et menneske er kjærligheten vi ikke kan leve uten, som vi leter etter, som vi finner, som vi mister. Av og til får vi beholde den, men som oftest tar den brått slutt. Kanskje føler du at hjertet er knust i en milliard biter, og du vandrer gatelangs for å prøve å finne bitene. Det hjelper kanskje å se på Bridget Jones Diary eller The Notebook og gråte. Noen finner en rebound, runder Tinder og fortrenger smertene. Eller som meg, se 6 sesonger av Sex and The City på en og en halv uke, og spise 400g First Price Nøttepålegg med skje. Om det hjalp vet jeg ikke, men jeg vet i alle fall at det er ganske usexy, og anbefales ikke til noen. Det viktigste er å finne en person eller flere som det er verdt hjertesorg. Kanskje har du møtt det du trodde var den vakreste personen du noensinne hadde sett, men du er bare i 20-årene og jakten på Den Rette er dessverre lang. Kanskje du bare skal ligge et par dager i fosterstilling og høre på All Out of Love av Air Supply, Don´t Go Breaking My Heart av Elton John, Love Will Tear Us Apart av Joy Division eller Don’t Cry av Guns N’ Roses. Kanskje det hjelper å risse inn initialene til personen du var forelsket i på veggen på Bergenhus Festning. Kanskje hjelper det å danse på byen med dine beste venner. Uansett bør du unngå at dine siste søk på Google er:

«Hvordan gi opp menn og bli radikal feminist», «Nonnekloster i Norge», «How to stop hating men», «How to stop crying» og «How not to get fat when you are out of love».

Men tiden går. Og plutselig har du grått all kjærligheten du følte for personen ut av hjertet ditt, og det gjør ikke lenger vondt å puste, så alt er som før. Du må bare innse at verden er full av vakre og vidunderlige mennesker, og det er på tide å finne en ny.

Illustrasjon av Lise Grindheim

4. Tips til høstens fadderuke:

Dersom jeg hadde vært fadder til høsten hadde jeg seriøst delt ut et hefte med «Tips til hva man bør unngå/ hva man bør gjøre i fadderuken og resten av semesteret».

Her ville jeg skrevet:

  • Unngå å bli forelsket i fadderbarnet eller fadderen din. For det skjer lett, og først blir det veldig fint, men så blir det veldig kleint. Hvor gøy er det på fadderreunionen?
  • Selv om du går på HF kan du faktisk dra på lesesalen og lese pensum.
  • Det er gøy å feste, men det er overhodet ikke gøy å ha 13 kroner på kontoen i tre uker.
  • Det er latterlig lett å få seg et ligg i denne byen (hvis du ønsker det), for her kryr det av kåte studenter.
  • Du laster kanskje ned Tinder, for ny by betyr nye muligheter. Du blir kanskje spurt om du er gira på netflix and chill, og kanskje er du det, kanskje ikke. Kanskje blir du skjelt ut når du sier nei, men da sender du bare personen på bussen og møter din neste SuperLike.
  • Karpe Diems nye plate er kul, men det er ikke like kult å være på dansegulvet og skrike: «Alle skal bli knulla».
  • Selv om kjekke gutter sier at de spiller på Brann, er det ofte løgn. Ikke vær like naiv som meg og gå fem på.

Tips til den selvstendige og single studenten:

  • Dra på Cinemateket alene og se utenlandske filmer.
  • Dra på KODE, for så lenge det finnes kunst, kan du aldri føle deg alene.

5. Hva du burde unngå:

I kollektivet har vi arrangert en rekke mislykkede nachspiel som selvfølgelig har resultert i flere naboklager. En gang tok vi med en gjeng ukjente gutter som røykte hasj, knuste kaktusene, stjal to par iPhone-høretelefoner, spiste maten vår og skjelte meg ut fordi jeg ikke ville ha trekant. Etter dette lærte vi at det kanskje ikke var så smart å ta med helt fremmede mennesker hjem.

6. Helt seriøst:

Bergensdepresjonen er en ekte lidelse for følsomme sjeler

Det er ikke en myte at det regner i Bergen. Så det er OK å gå med støvler og regnjakke, selv om du føler deg som en dust. Jeg spiser C og D-vitaminer som placebo hver morgen. Brun og Blid hjelper også. Og bare prøv å bli glad hver gang det regner.

Høsten og våren tilbyr nydelig vær av og til, så nyt hver eneste solstråle. Ta med deg vennene dine, gå opp til Fløyen eller Ulriken eller pakk sekken for en lang tur over Vidden. Kom deg opp på fjellet og få litt perspektiv og fregner. Det finnes kanskje to typer mennesker når det er sol: De som går på fjellet og de som tar seg en øl på Bryggen. Hvorfor ikke gjøre begge deler?

7. Myter om HF som er sanne:

-Det er innafor å dra på Det Akademiske Kvarter for å drikke øl innen klokka 12:00 (På Ad Fontes innen 10:15)

-Alle masterstudenter kommer til å få en leversykdom av for mye alkohol

-Dro til rådgivning og fant en test på venteværelset:

Jeg tok testen og fikk 17 poeng. Svar:
«Alvorlig risiko dersom du er kvinne og fikk over 11+ poeng. Du bør så raskt som mulig vurdere å ta kontakt med din fastlege». Som et HF-barn fnyste jeg av testen og da alle vennene mine også fikk «alvorlig risiko», innså jeg at vi enten var en gjeng blivende alkoholikere, eller at testen var uholdbar. (NB! Tror ikke denne testen er for HF-studentene)

Andre semester er nesten over. Mange har både eksamensangst, fylleangst og eksistensiell angst. Kanskje føles det som om du ikke vet hva du driver med, eller hva du skal bli, og kanskje føler du deg latterlig ensom. Og det er helt ok, fordi heldigvis føler de fleste studenter det slik, og alt kommer til å bli bra. Straks er sommerferien her, og så kommer neste semester. Da har vi kanskje alle gode minner fra fjoråret, og forhåpentligvis lært hva vi skal unngå og gjøre annerledes. Jeg vet ikke helt hva meningen med livet er, kanskje er det å ta del av et slikt fabelaktig kaos. Vi ler, gråter, er lykkelige, ulykkelige, vi går på trynet, men reiser oss, vi føler alt og ingenting hele tiden. Og kanskje er det ikke bare meg som føler det slik? Jeg vet ikke hva som er meningen med studentlivet, men det er i alle fall ikke dette. Eller er det?