Århundrets Opptreden

Stemningen var elektrisk, det var en ubeskrivelig energi som strømmet gjennom teltet fra en person til den neste. Alle tok del i den nærmest konstante summingen av samtaler, utrop og spontan sang, kun avbrutt av forventningsfull, ærefryktig stillhet hver gang det var bevegelse bak scenen. Enn så lenge hadde ingen kommet frem, og summingen tok seg opp igjen like snart som den hadde stoppet.

Illustrasjon av Sunniva Tvedt

Hvor mange kunne det være der? Albert prøvde å komme med et anslag, men fra midt i mengden var det umulig å få oversikt. Han hadde knapt trodd sine egne øyne da han ankom for over en time siden og fikk øye på det enorme teltet som nå var fullstendig fylt med folk. 4-5000? Kunne det være så mange? «Minst 10 000» hørte han noen i nærheten si. Én ting var sikkert; det var en større ansamling enn Albert noensinne hadde sett, og dette var et enormt telt. Han hadde vært på et liknende arrangement for et par år siden som også hadde vært forsinket, men der hadde reaksjonen vært en helt annen. Frustasjon og utålmodighet hadde bredd seg gjennom forsamlingen, som etter hvert begynte å tynnes ut idet folk forlot salen. Her var det stikk motsatte tilfellet. Folk fortsatte å strømme inn, så lenge det lot seg gjøre, og folkemengden ble bare mer oppspilt jo mer tid som gikk. Selvfølgelig ville alle at det skulle starte, men de visste samtidig at ventetiden kom til å være verdt det så snart han entret scenen. Albert hadde hørt utelukkende positive ord om opptredene hans; den naturlige sjarmen, båndet han hadde med publikum og energien han utstrålte. Han leverte hver eneste gang, og Albert kunne knapt tro at han endelig skulle få se det med egne øyne.

“Har du noe mat med deg?” Spurte Otto, og dyttet likesågodt borti Albert for å være sikker på at han hørte spørsmålet. Albert kjente over lommene sine, mer symbolsk enn noe annet ettersom han godt visste svaret. Det var lenge siden han hadde eid mer mat enn han var klar over.

«Nei, beklager.»

«Å, det går greit.» Sa Otto mens han skjærte en mine. «Har bare ikke spist så mye i dag, var bare det.» Albert var ikke overrasket. Otto hadde mistet jobben sin for et halvt år siden, og med kone og barn å ta vare på hjemme var det tøffe tider. Hele arbeidsplassen hadde blitt lagt ned på dagen, det var vanskelig å vite om man skulle bli mer skremt eller provosert av det hele. For Otto kunne det være det samme, når alt kom til alt satt han uansett arbeidsløs med dårlige utsikter for å få ny jobb i nærmeste fremtid. Finanskrisen som hadde truffet noen år tilbake hadde selvfølgelig rammet arbeiderne hardest, mens de som var skyld i det hele gikk upåvirket videre. Krisen hadde visst snudd nå, hadde Albert hørt, men det måtte i så fall være for de på toppen. Selv hadde han vært heldig og beholdt jobben, enn så lenge, men likeså merket han at det var trangere kår. Han trakk opp skjortermet og så på armbåndsuret; slitte kanter og frynsete reimer som nektet å gi slipp på selve uret, hvor viserne gikk like taktfast som alltid. Albert hadde arvet det fra faren, som ikke hadde etterlatt ham med stort mer enn det. Han hadde besøkt en pantelåner et par uker tilbake i håp om å få en enkel utbetaling, men hadde blitt sendt på dør med beskjed om at han var fjerdemann for dagen som kom med et slitt armbåndsur.

«Det starter sikkert når som helst.» Sa han like mye for å distrahere Otto fra sulten som seg selv fra hverdagen. Otto så imidlertid ikke ut til å være påvirket av den lange ventetiden, sult eller ei.

«Fetteren min så ham for en måneds tid siden, det hadde vært litt forsinkelse da også. Men når det først startet var det det mest magiske øyeblikket i livet hans!» Otto formelig lyste opp bare ved tanken, Albert kunne knapt huske sist gang han hadde sett ham så bekymringsløs. Fra siden kunne Albert føle noen vende oppmerksomheten mot dem.

«Jeg hørte at han opptrådde i en annen by tidligere i dag, og at han er på vei med fly for å nå frem!» Ropte mannen fra et par tommers avstand. Fra over skulderen hans hev ytterligere fire personer seg inn i samtalen, hver og en av dem tilsynelatende en kopi av den opprinnelige brøleren. Skitt over klær og ansikt, med et slitent preg over seg; en sterk kontrast til det ungdommelige engasjementet som kom frem i samtalen. Kropper som hadde etterlatt og forrådt sinnet en gang i fortiden.

Det var uenighet rundt hvor mange byer han hadde opptrådt i den siste uken, riktignok av den akademiske sorten. Det sto mellom 14 eller 15 byer den siste uken, mens en nykommer til samtalen selvsikkert påsto at han en gang hadde opptredt i 20 byer på 6 dager. Albert hadde vanskeligheter med å forestille seg hvordan det skulle være mulig, og likevel betvilte han det ikke et sekund. Dersom det var noen som skulle ha styrken og viljen til å utrette en slik bragd var det ham. Hvordan stemmen hans kunne holde over så mange opptredener skjønte han riktignok ikke. Den sterke stemmen som bar utover hele publikum og trollbandt dem alle. Albert hadde hørt folk si at han knapt trengte en mikrofon for å fremføre, at alt han trengte var sin egen stemme og et publikum. Han var fristet til å ta dem på ordet. Otto var midt i en beskrivelse av hva han forventet da lydnivået rundt dem brått sank, og de formelig kunne kjenne tusenvis av mennesker vende seg mot scenen. Alle holdt pusten i respons til bevegelsene de kunne skimte i bakgrunnen, før jubelen truet med å løfte teltet idet han kom opp på scenen. Han bevegde seg opp mot mikrofonen med bestemte steg. Ikke før hadde han nådd frem før hele folkemengden hilste ham unisont med utstrakt høyrearm og et resolutt «Heil!».

Bak endeløse rekker av mennesker, og hundrevis av utstrakte, dirrende hender fikk Albert små glimt av ham. De skinnende, blå øynene, venstrehånden på beltespennen og den høyre rettet mot himmelen; Føreren hilste tilbake.