Terapitime

Han hadde gode poeng. Hva gir det deg å drikke og å gå ut? Joda, jeg måtte jo gjerne være med venninner. Men tidligere hadde han bemerket at det skumle med disse venninnene var at de snakket så mye, og plutselig hadde de endret synet mitt på ham. Hypotetisk ment. Mente han. Jeg angrer på at jeg ikke sa noe etter 2. juledag. Da han frustrert sa i telefonen: «Dette går ikke Oda, det er kanskje best vi slår opp». Jeg husker at jeg ikke sa noe. Jeg satt stille i stolen på rommet mitt og ansiktet mitt var kaldt og hardt. Jeg husker ikke om jeg pustet. Jeg svarte aldri. Jeg satt å tenkte, og lyttet egentlig ikke til hva han sa. Men da han sa den setningen, da tenkte jeg: ja, det kan vi like gjerne gjøre. Men jeg lot ham snakke. Det var en kort pause i den andre enden av røret. Og så fortsatte han. Som i et kompromiss, for min del- at dersom jeg lovte, så skulle alt bli mye bedre.

Illustrasjon av Sunniva Tvedt

S advarte meg fra starten av. «Jeg har noen mørke sider ved meg…», «jeg har vært med i et ganske hardt miljø…», «jeg har brukt anabole steroider» og «jeg eide en pistol på et tidspunkt. Jeg følte meg utrygg». Han informerte hele tiden, han snakket og han snakket. Vet ikke hva som var sant. Men jeg lyttet, og var åpen. Hans «mørke sider» ble et prosjekt mellom oss to. Jeg måtte hjelpe ham. Første gang vi slo opp, slo vi opp etter én uke. Jeg hadde opprørt ham ved å få en melding av en kompis og et jobbtilbud. Vi begge gråt, vi kom nærmere hverandre, han kjørte meg hjem. Jeg lå i sengen og som en fjortenåring skrev jeg meldinger om hvorfor han ga opp så fort. Han kom og henta meg, og mens vi holdt rundt hverandre sa han: «La meg aldri gjøre noe sånt igjen».

S gjorde meg bevisst på meg selv, på at jeg var så hyggelig med alle. «…kanskje litt for hyggelig? Du trenger ikke å klemme alle…». Jeg kledde meg ganske rart og utfordrende mente han. «Snart så får vi på deg burka. Nei, jeg tuller pus!». Han var paranoid på mennesker på jobb. «Vi inviterer ham mange ganger, men så kommer han ikke. Og sånne folk, sånne folk som ikke utfører det de lover, de stoler jeg ikke på».

S følte seg fornærmet og krenket. «Jeg kunne godt studere jeg. Jeg vet at om jeg hadde bestemt meg, så ville jeg gjort det. Og jeg starta. Men så døde pappa, og da trengte familien min meg. Jeg snakker ikke med Evy og Inger lengre, jeg bare liker de ikke. Jeg er fornøyd som assistent. Og jeg gjør en god jobb». Ofte ufullstendige setninger. Med tvetydige meninger. Han rodde seg alltid inn dersom han opplevde han var på dypt vann. Vi var begynt sammen og han spurte hvordan jeg forholdt meg til abort. Det var mitt valg, mente han. Neste gang han spurte, svarte han fort og bastant at da ville han gått ifra meg. Han begynte å lappe sammen delene av meg inn i sitt eget liv. Og skulle jeg bli gravid med han, så var det hans eie. Tar du abort- tar du bort meg.

Hele jula i seg selv var rar. Den bar preg av at jeg var sliten, og hele tiden drev å glattet ut alle spørsmål om han, unngikk og avverget potensielle feilsteg. Som om jeg forholdt meg til en pasient, og alt måtte være konfidensielt. Det hadde han liksom krav på.

Jeg dro til Vega i mellomjula, satt med en venninne som kanskje var for opptatt med sine egne ting, eller så var hun avventende. Lot mobilen ligge igjen, og sa ifra til han. «Nå lar jeg mobilen ligge- jeg orker ikke tenke på dette». Jeg beskrev meg selv som kald, og han ble desperat. Måten han skrev på- som en stakkarslig hund. Måten han plutselig snudde under samtalen og kunne bli fryktelig sint for noe jeg hadde sagt. Han ble som et barn. Hans problem ble meg. Jeg var problemet, hadde jeg ikke gått ut som han fikk meg til å love at jeg ikke ville, så ville ikke dette skjedd. «Hvordan kan jeg stole på deg igjen?….. Hvis jeg skal stole på deg, da må du vise det. Du må ofre deg, slik jeg har ofret meg for deg. Vise at du ønsker at jeg skal stole på deg igjen». Et eller annet sted i barndommen hans må noe ha gått ordentlig galt. Var det den overbeskyttende moren? Moren som nå holder tak i ham, og han i henne, som en symbiose for alt det skremmende og vanskelige i verden? Han bor hjemme hos moren sin fordi hun trenger pleie og omsorg. Og såpass kan han gjøre for henne etter alt hun hadde gjort for ham.

Hun var et orakel i familien, en slags psykolog. Alle kom til henne med familieproblemene sine. Hun snakket ikke norsk. Så jeg begynte å lære meg tyrkisk med duolingo-appen.

Eller var det den voldelige faren, og de 7 eldre og voldelige brødrene? Faren hadde nok latt moren gjennomgå ganske kraftig i årenes løp. Og så døde han av kreft. Og familien sørger. S sørger. Det var tungt. Å miste en far. Slik det vil være tungt å miste min far. Jeg ser for meg at jeg kommer til å gå i bakken. S snakket alltid om volden. Smått her og der. Men kjente seg ikke igjen i den selv. Han var ikke en voldelig person. Vi satt å spiste middag, da han fortalte meg og en venninne, at han sammen med en kompis hadde gått til angrep på en dame. På et kjøpesenter. Damen hadde holdt barnet sitt så hardt i armen at barnet hadde blåmerker. Hendelser med barn som var truende eller vonde, fikk S til å klikka. Eller verre. Blacke. En nyinnflytta albaners sønn råna på fotgjengerfeltet i boligområdet deres. Nevøene hans var på besøk, og i det han var på vei over veien til plenen, kom albanerens sønn kjørende og måtte bråbremse rett framfor nevøen til S. Han og tanta hadde stått på verandaen å røyka. Han hadde kasta røyken. Gått inn å hentet en øks, sprunget ned og truet albaneren.

Før jul, mens vi var på kjøpesenteret, kommenterte han at jeg så på andre, og hvordan det fikk ham til å føle seg. «Syns du han er så pen? Hvorfor så du så lenge på ham?». Hvordan skulle jeg forklare at alle mennesker ser på mennesker, til en som ikke forstod det? Hva er det å forstå. «Jeg kan ikke ikke se meg rundt. Jeg gidder ikke å gå og se ned i bakken…». Han fortsatte å ta det opp. Kysset jeg han ikke blant vennene hans på jobb ble han usikker. Klemte jeg en mannlig kollega kommenterte han det. Til og med om det var kompisen. Jeg slettet alle tidligere kjærester og gutter jeg hadde holdt på meg på Facebook. Slettet bilder med avbildning av meg og menn. Hadde jeg eksistert i et liv før dette, så skulle det livet nå utslettes. Alt kunne linkes til samme temaet: tillit. Å stole på meg. For jeg kunne stole på han. Han hentet meg, han kjørte meg, han kjøpte mat… S var fryktelig snill. Han brydde seg om barn. Han brydde seg om familie og venner. Skulle en venn et sted? Han kjørte. Ville noen ha mat? Han hentet.

S var opptatt av å tilfredsstille meg. Kongen av Kama Sutra, som han refererte til.
Jeg var åpen om sex. Med på anal, med på oral. Så jeg var spesiell, fordi jeg ville bli den første han hadde gjort dette på. Paradoksalt nok for Kongen av Kama Sutra. Jeg var likevel for fri, som han refererte til som: «..med din bakgrunn med menn». Kroppen var avslått. Jeg lå som et neddopet dådyr i løvens hule. Og kleskoden var en rosa fløyelsbukse fra Cubus som han kjøpte til meg, for seg selv. S ville alltid. Jeg hadde lagt meg til å sove med ryggen fra han. Like før jeg sovnet, kjente jeg han legge tissen sin mellom bena mine bakfra. Jeg forstod ikke hvordan jeg skulle reagere. Jeg kjente magen vrenge seg, og jeg ble kvalm. Ingen strykning over ryggen først. Ingen kjærtegn som signaliserte behov for gjensidig nærhet. Jeg kjente pulsen øke, og kunne ikke forstå om det var av kåtskap eller redsel. Han ventet ikke på respons, prøvde å få penis inni meg. Jeg avverget med bitter sarkasme, og han lo. «Jeg skulle bare teste».

Jeg sendte melding to dager før jeg skulle reise til Oslo. «…jeg avslutter dette nå. Jeg kommer ikke tilbake til Oslo. Levér nøklene». Jeg gråt om nettene og måtte få mamma og bestevenninna mi til å ligge i samme seng som meg. Redd for at jeg skulle ringe tilbake. Redd for å være alene og at han skulle komme inn døra. Det var ingen grunn under meg. Hodet var fullt av luft, kroppen var nummen og jeg gråt som om jeg hadde blitt frarøvet et barn. Og S sendte meldinger som skrek hvor forvirra han var. Fra hvor fryktelig jeg var som menneske, og hvordan jeg var hans store kjærlighet, til forslag om å være venner. Eller ta en pause, og så se hva som ville skje? I den rekkefølgen. Paralysert av angst så angrer jeg likevel på at jeg gjemte meg som en skremt hund med halen mellom bena. Jeg angrer på at jeg ikke avsluttet det hele på en fin måte. Fikk sagt jeg ikke ville mer. Hvordan jeg kokte hjernen min og lot ham kjøre over meg. Han var viktigst, hans behov var viktigst, han snakket og snakket og alt skulle bli så bra, men da måtte jeg love å være ærlig med ham. Da måtte jeg love at jeg ikke ønsket å gå ut sammen med venninner. Hva måtte jeg egentlig love? Å sy meg fast til kroppen hans. Å være i en klem hvor ansiktet mitt ikke kunne se noen andre steder enn inn i ansiktet hans. Eller kanskje tar jeg feil. Og ord har blitt til sannheter i ettertid, og jeg har skapt smerte i en ung, forstyrret manns liv.