En hyllest til serien som mestrer å formidle det hverdagslige på en spennende måte

Nylig investerte jeg i DVD-boksen bestående av alle 9 Seinfeld-sesongene. Jeg kan skrive under på at det var en investering verdt både pengene og tiden tilbragt foran skjermen. Det er liksom noe ved denne gamle serien som får meg til å tenke på de nostalgiske 90-årene; Hubba-Bubba, høyt hår, stasjonær datamaskin, sneakers, og denim. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er som gjør denne serien så utrolig bra. Kanskje det er det faktum at den setter hverdagens små finurligheter i perspektiv? Det er noe av det jeg liker best med serien –at man glemmer litt av de store alvorlige tingene i livet, og påminnes hvor morsom hverdagens virkelighet egentlig er.

Blant de bedre, og mest populære serier

Den populære tv-serien har servert oss original underholdning og reflekterende humor i hele 9 sesonger. Den rullet på amerikanske tv-skjermer helt fra 1989 til 1998, og fra 1992-1999 i Norge. Seinfeld beskrives ofte som en av de mest populære tv-seriene i historien og er elsket av kritikerne. Serien er produsert av Larry David og Jerry Seinfeld, der sistnevnte spiller seg selv i rollen som går under samme navn. Han bor i en middelmådig men romslig leilighet på Manhattan i New York der store deler av handlingen finner sted. Jerrys leilighet ser ut til å være et samlingspunkt og fristed også for vennene hans som stadig titter innom for å si «hei», eller for å dele sine hverdagsproblemer med han. Sjangermessig beskrives Seinfeld som en situasjonskomedie som vil si et program som ofte varer i en halvtime, der karakterenes handlinger er «typiske» for rollefigurene og forventes i forveien. Handlingen i slike komedier er morsom, ender stort sett alltid godt og akkompagneres av publikumslatter.

En mangfoldig og original variasjon av rollefigurer

Den velkjente rollefiguren Jerry Seinfeld jobber som standupkomiker og kan med god margin beskrives som morsom, observant, sarkastisk og kjapp i replikkene. Han vet å se diskusjoner i smått som stort, og har en oppfatning om det meste, enten det er andres vaner/handlinger, eller kvinners væremåte og fysikk. Det kan virke som om han har et litt rigid kvinnesyn og han lykkes med å finne noe «galt» med alle kvinnene han dater gjennom sesongene. Et stjerneeksempel på dette er kvinnen med de store hendene som vi møter i sesong 8, der han dater en kvinne som han mener har mandige og store hender. Han klarer simpelthen ikke å føre en samtale med denne kvinnen fordi han stadig irriteres og distraheres av de store hendene hennes. Man får til tider inntrykk av at Jerry er den mest «normale» i vennegjengen som blir overlastet med vennenes problemer, men han morer seg også og finner spenning i vennenes hverdagslige problemstillinger. Det kommer etter hvert også klart frem at han er minst like avhengig av sine venner som de er av han og han blir miserabel når en av dem «svinner hen» f.eks. på grunn av en kjæreste, nye venner, eller karriere. Dette kommer spesielt godt frem når Kramer plutselig begynner å jobbe, og Jerry klager på hvor liten tid de tilbringer sammen.

Jerrys ekskjæreste, «Elaine Benes» som spilles av Julia Louis-Dreyfus, fremstilles som en attraktiv, smart og påståelig kvinne med bein i nesen. Hun kan være slu som en rev, sta som en okse, og gir seg ikke på tap. Denne damen er villig til å gå langt for å få viljen sin og havner stadig i konflikter med kolleger eller kjærester. Elaine er den eneste i gruppen med en tradisjonell «9 til 4» jobb, og jobber i forlagsbransjen som skribent, men også som redaktør i en periode. Til tross for hennes til tider kranglevorne væremåte, er det vanskelig å ikke digge denne modige kvinnen, spesielt som kvinne. Hun representerer på mange måter 90-tallets versjon av dagens moderne kvinne med sin frigjorte seksualitet, sterke karrierebevissthet, og sin uredde tilnærming til å ytre sine meninger.

Jerrys gode venn, «George Costanza», som spilles av Jason Alexander, er en noe spesiell karakter, og fremstår som gjerrig, egosentrisk, sta, og hissig. Denne karen er ikke redd for å virke smålig, og verdsetter sine prinsipper til det ekstreme. Til tross for at han mangler en god dose selvinnsikt, og skyr selvkritikk som pesten, blir man liksom glad i denne skruen fordi han ikke ser ut til å forstå bakgrunnen for sine problemer. Som utenforstående er det nemlig lett å skjønne hvorfor han har dameproblemer, og problemer med sosiale relasjoner forøvrig. På den internasjonale fansiden, «seinfeld.wika.com», hevdes det den kompliserte mannen har psykiske problemer, der han beskrives som nevrotisk, narsissistisk, sosiopatisk, hypokondrisk, og som en sedvanlig løgner i en og samme setning. Man skjønner fort at denne ustabile stakkaren er et produkt av en dysfunksjonell barndom i møte med Georges foreldre, Frank og Estelle Costanza, som jevnlig titter innom serien. Georges mor og far fremstår som et gammelt, bittert ektepar som ikke gjør annet enn å hakke på hverandre, og sønnen deres.

Cosmo Kramer som spilles av Michael Richards er definitivt noe for seg selv, og kan beskrives som en nøtt det er vanskelig å knekke. I serien er han mest kjent under navnet «Kramer» og for sine finurlige påfunn som ikke alltid gir helt mening. Det kommer aldri helt klart frem hva den spesielle naboen til Jerry egentlig jobber med, eller hvorvidt han i det hele tatt jobber, men han prøver seg i ulike strøjobber i ny og ne uten å lykkes. Det er ingen tvil om at Kramer lever litt på kanten med loven og har liten forståelse for autoritetene i samfunnet. Han fremstår på mange måter som en klassisk sosial avviker der han stadig bryter med etablerte sosiale normer, legger frem originale ideer, og gjennomfører uvanlige påfunn.

Intellektuelt, morsomt, og hverdagslig

Den interessante blandingen av karakterer og fokuset på det bisarre ved hverdagens problemstillinger gjør dette til en serie utenom det vanlige. Det er kanskje også det som gjør at den ofte blir beskrevet som en av historiens beste serier? At den mestrer å skape en slags dybde i trivielle hverdagshendelser ved å løfte disse mikroskopiske hendelsene til et høyere plan, for refleksjon og diskusjon. Serien har fra enkelte hold blitt beskrevet som «serien om ingenting», men selv om tematikkene som tas opp hovedsakelig er «enkle, og trivielle, er serien i seg selv alt annet enn enkel. Hvordan kan en serie som handler om «ingenting» være så underholdende? Det som kanskje forundrer meg mest er hvordan det som i hverdagen ofte tas for gitt settes i et helt nytt lys, og gis en spennende dimensjon. Serien er også stjerneeksempelet på at hendelsesforløpet ikke nødvendigvis trenger å være «ti nøtter å knekke» og forbeholdt «burugler», for å få stempelet «eksepsjonelt bra». De kreative skaperne av denne originale serien har mestret det som få mestrer: å skape en serie som handler om noe enkelt, men som likevel inneholder en viss substans.

Lett å kjenne seg igjen

Alle mennesker kjenner seg minimum «litt» igjen i de trivielle hverdagstematikkene som tas opp i serien, og den mestrer å fange opp et spekter av personlighetstyper gjennom de forskjellige rollefigurene. På samme måte som George irriterer seg over Jerrys overdrevne «koseprat» med den nye kjæresten, «Sheila» der Jerry stadig kaller henne «schmoopie» har vi vel alle på et tidspunkt irritert oss over et vennepar som oppfører seg i overkant klengete. De fleste har nok også en gang vært fristet til å lyve for å sette seg selv i et litt bedre lys, selv om de færreste av oss lar det gå så langt som George i episoden, «marinbiologen». Her lyver han på seg å være marinbiolog med hvaler som spesialitet for å imponere en kvinne, og ender til slutt opp i en kinkig situasjon på strandtur der en gedigen hval har strandet. Det hele ender med at George med sin «spisskompetanse» på hvaler bretter opp ermene, og improviserer den krevende rollen som «hval-ekspert».

Bisart, eksperimentelt og lekent

Seinfeld tar hovedsakelig for seg hverdagssituasjoner som de fleste kan kjenne seg igjen i, men blåser dem også ut av dimensjoner. Det skal litt til å glemme det tragikomiske dødsfallet til Georges den gang fremtidige kone, Susan, som blir forgiftet etter å ha slikket for mange konvolutter til bryllupsinvitasjonene deres. George på sin side hadde uansett før dødsfallet begynt å angre på hele forlovelsen, og passivt prøvd å få henne til å endre mening, uten hell. Når han opplyses om dødsfallet tar han det overraskende fint, og ringer en annen flamme for å invitere henne med på date straks etter at dødsbudskapet er mottatt. Nesten like bisarr er episoden, «limousinen» der George skal hente Jerry på flyplassen, men får motorstopp på veien, og de derfor er avhengige av taxi for å komme seg hjem. Helt til de får øye på en limousinsjåfør på flyplassen som holder et skilt med navnet, «O `Brian». Jerry opplyser George om at denne «O ‘Brian» aldri kom med på flyet fra Chicago, fordi det var overbooket. George bestemmer seg derfor for å utgi seg for å være «O`Brian» for å spare taxi-penger, og for å få muligheten til å kjøre limousin. Det viser seg å være en noe krevende rolle, fordi det kommer frem at «O` Brian» er en engasjert nynazist, som har fått utgitt flere bøker, og nå skal tale offentlig for første gang i New York. Disse bisarre hendelsene skaper en lekende, vågal, og eksperimentell dynamikk i hendelsesforløpet, som fenger seerne. Jeg blir stadig forundret over tanken på hvor kreative produsentene av serien må være, for å komme på disse finurlige, og originale ideene. For ikke å snakke om dyktige som klarer å holde på dette gode nivået gjennom hele 9 sesonger!

Nær, fjern og tidløs

Seinfelds temaer er på mange måter både fjern, og nær på samme tid. Den baserer seg på trivielle hverdagshendelser, men formidler dem på en bisarr, og komisk måte. Jeg tar meg selv stadig i å bli forundret over det gode øyet for detaljene i hverdagen, som jeg vil si er en slags rød tråd gjennom alle de 9 sesongene. Til tross for at det begynner å bli en god stund siden denne legendariske serien gjorde sin entré på en gammel fjernsynsskjerm, er den på mange måter like aktuell i dag. Selv om høyt hår, sneakers og denim er ut, gjennomgår vi fortsatt den samme hverdagen med kjente problemstillinger og dilemmaer som dukker opp med jevne mellomrom, enten det er i jobbsammenheng, gode vennskap, den store kjærligheten, eller på matvarebutikken. Skaperne av Seinfeld formidler hverdagslige hendelser med en presisjon som det er vanskelig å fatte, og begripe. Den vil trolig fortsette å være aktuell i flere tiår fremover selv om dette sannsynligvis vil innebære en viss dimensjon av nostalgi, og forundring over de ikoniske 90-årene som for lengt er forbi!

Kilder

http://seinfeld.wikia.com/wiki/Seinfeld

http://seinfeld.wikia.com/wiki/Elaine_Benes

http://seinfeld.wikia.com/wiki/George_Costanza

http://seinfeld.wikia.com/wiki/Seinfeld

http://seinfeld.wikia.com/wiki/Frank_Costanza

https://snl.no/situasjonskomedie