Ikke alle veier fører til Rom

Det flotteste landet i hele verden, hvis du ikke regner med italienerne.
Hvis du fjerner dem er alt fantastisk.

09:45, Roma.

Jeg har glemt ID-kortet mitt på kunstakademiet, i et rom i tredje etasje. Jeg har blitt oppringt med denne informasjonen, så jeg går for å hente det.

Døren er åpen, jeg går inn.

Det er en grå bod til venstre for meg, jeg stikker hodet inn, den er tom. Etter ti minutter kommer det en gammel dame med en ball av kunstig rødt hår på hodet.

”God morgen, jeg glemte ID-kortet mitt her for noen dager siden, i tredje etasje. Vet de hvem jeg kan henvende meg til?”

”Mh, la meg sjekke i resepsjonen”.

Hun går. Jeg venter. Hun kommer tilbake.  ”De har ikke funnet det”.

Jeg sier at jeg er helt sikker på at det var her jeg glemte det. Da spør hun om navnet mitt, og går inn i resepsjonen igjen.

”De har ikke funnet det”, sier hun, sta, mens hun subber tilbake til meg.

Jeg ser ikke ut til å ville gi meg. Hun gir meg et trett blikk. ”Sjekk i andre etasje”.

Jeg går opp, det er ingen mennesker der. Jeg leter i fem minutter, gir opp og setter meg ned på gulvet (det er ingen stoler der heller).

En sliten mann går forbi meg etter en stund, jeg stopper han.

”God morgen, jeg heter Vera Gjermundsen, jeg mistet ID-kortet mitt her i forgår, damen i første etasje ba meg sjekke i andre etasje”.

”Å, gjorde hun det?”

”Ja, det gjorde hun”.

”Vi har ikke noe ID-kort her”.

”Nei vel? Hva skal jeg gjøre da?”

”Sjekk i resepsjonen”.

”Damen nede har allerede sjekket der. To ganger”.

Han tar seg en tenkepause, mens har går inn i et rom.

”Sjekk i tredje etasje”, kommer det fra rommet.

Jeg gjør som stemmen sier.

I tredje etasje er det ingen. Jeg begynner å mistenke at de ansatte gjemmer seg bak veggene.

Det tar ti minutter, før jeg får en lignende, vag beskjed. De sier at jeg må gå ned en etasje.

I andre etasje finner jeg mannen som ville sende meg både opp og ned i bygningen.

”Da må du vente på la signora Italiensk-Etternavn, kanskje hun vet noe om det”, sier han nå.

Jeg spør når hun kommer.

”Det vet vel ikke jeg”.

”Er det noen som vet det?”

”Nei. Hun kommer når hun vil. Gå ned så lenge”.

Jeg går ned og venter. Det er ingen stoler å sitte på der heller, så jeg setter meg på en marmortrapp.

Men jevne mellomrom går jeg opp til andre etasje og sjekker om en person jeg ikke vet hvordan ser ut har kommet.

Etter førti minutter, på mitt femte besøk i andre etasje, nikker mannen.

”Så flott, hvor kan jeg finne henne?”

”Nå har hun gått på café, så du må vente litt”.

”Når kommer hun tilbake?”

”Nei, si det.”

Jeg blir stående.

Etter et kvarter ankommer det en dame med autoritært blikk. Hun går sint inn på kontoret foran meg.

Jeg banker på, spør, venter. Hun roper på mannen, han sier til henne at han ikke vet noe om dette, hun sier det så til meg. Jeg viser ingen tegn til å ville forlate kontoret hennes. Da ber hun mannen ringe en annen ansatt, den ansatte i telefonen sier til mannen at jeg må sjekke i resepsjonen. Jeg går ned, finner den rødhårete damen.

Hun går inn i resepsjonen og kommer tilbake med langsomme skritt etter noen minutter.

Hun gir meg ID-kortet mitt og forsvinner inn i veggen igjen.

(Artiklen fortsetter under bildet).

Illustrasjon av Lise Grindheim

Dette er en historie jeg liker å fortelle, når nysgjerrige nordmenn lurer på hvordan hverdagen utfolder seg i en av Europas vakreste hovedsteder. Jeg bor nemlig i Roma. Jeg bodde her fra jeg var tre, min mor er italiensk, til jeg ble atten og flyttet til Norge, der min far er fra.

Nå er jeg her igjen, selv om det bare er midlertidig denne gangen.

Beveger jeg meg igjen gjennom byen på busser med vilkårlig timeplan, med sinte sjåfører som streiker oppgitt en uke i måneden, i taxier med sjåfører som roper ut mot landet ”Det flotteste landet i hele verden, hvis du ikke regner med italienerne. Hvis du fjerner dem er alt fantastisk. Se, der er Castel Sant’angelo, er det ikke flott”, på falleferdige tog der blå plastikk henger trist ned fra setene og skrik fra hissige ombordstigende ”Dette toget er jo alltid drittfullt, for helvete!” bidrar mer enn nok til den uhyggelige stemningen, og på de to eneste metrolinjene som finns, i en by med et areal på 1 287 km² (i motsetning til de seks linjene i Oslo, for eksempel, som ikke strekker seg til 500 km² en gang).

Så når min trønderske venninne som har studert her i noen måneder mener at ”det er ikke bare bare å transportere seg selv i denne byen”, så kan jeg ikke gjøre noe annet enn nikke og smile trist og si ”ja, hehe”.

Man skammer seg jo, jeg skammer meg. Så man ler litt og rister på hodet. Man sier at sånn er det her, og at vi har mange andre gode ting.

Fordi det er jo de samme bussene som kjører forbi Colosseum og Peterkirken, det er jo de samme taxiene der sjåførene også forteller om livet sitt og ler med deg og spør om du har hatt en dårlig dag hvis du ser molefonken ut. Og det er de samme togene som kan kjøre deg til Firenze på et par timer, og den samme metroen som stopper rett ved Spansketrappen og Trevifontenen.

Og man glemmer fort alt annet når man er blendet av kunst og smil og menneskelig varme og Renessansen og Barokken og Antikken og fargene på pizzaen og på selv de styggeste bygningene, når det er vår og det er sol og alt er gyllent.

Når det ikke er vår derimot, og når det regner og man skal hente et glemt ID-kort, eller sende en søknad, eller kontakte et offentlig kontor, eller lete etter en jobb ved siden av studiene, eller gjøre noe som helst som ikke involverer å se på kunsten – den vidunderlige kunsten – eller spise, den vidunderlige maten, føles det som å crashe i en vegg av gummi.

Og uten at man vet ordet av det, tråkker man rundt og rundt i en Kafkavennlig byråkratisk gjørme.

Man sier at ingen hater Italia like mye som Italienerne, og at du kommer til å høre minst tre klager om landet hvis du går inn på en kafé i rushtiden. Man vil jo gjerne tro at det er en overdrivelse, i et overdrevent land der man forestiller seg at man bare kommuniserer ved å vifte hysterisk med hendene og rope ut fra balkonger. Derfor liker man å sende sjokkerte blikk til meg, i det jeg sier at jeg har valgt å bo i Norge fremfor i dette estetiske og solfylte paradiset.

”Hvorfor studerer du kunsthistorie i Norge, når nesten alt du lærer om er i Roma?”

”Hvorfor velger du snø og kulde fremfor 25 grader i Februar?”

”Er det ikke den beste byen i hele verden? Er du gal?”

Det er bare fordi det er lite av denne abstrakte italienske idyllen som er å finne når man først lever her. Fordi ungdommen bor hjemme til de er nærmere 30 på grunn av 40.3 prosent arbeidsledighet blant alle mellom 15 og 24 (data fra Desember 2015), nærmest tragisk i lys av Norges 9.9 prosent. Fordi man okkuperer videregåendeskoler en gang i året i håp om å protestere mot et utdatert skolesystem som bare vender seg nostalgisk tilbake til landets storhetstider, som ikke kontemplerer ordet samfunnsfag en gang, der historiefag ender på 50-tallet, der mangel på menneskelig kommunikasjon mellom elev og lærer hindrer all form for debatt og personlig bearbeiding av data. Og der gamle, bitre professorer kommer en halvtime for sent til timen fordi de rett og slett ikke orker mer, men der unge og entusiastiske lærere har få og ustabile jobbmuligheter. Fordi man ser mengder av flyktige regjeringer endres frenetisk, uten at man ser protesttogene bli noe kortere.

Men også fordi min mest forsiktige venninne blir påkjørt, og mister fire tenner, av en bil som ikke bremset på fotgjengerovergangen, fordi hvem er det som gidder å gjøre det?, fordi familiemedlemmene mine blir arbeidsledige fordi arbeidsplassene kryr av mafia og blir kvalt av korrupsjon. Fordi man nå har gått over til å hylle Mussolini, i form av sinte kommentarer på sosiale medier, og med aggressive graffiti på vegger og patetiske skrik på bussen.

Og jeg klarer ikke å velge et land der man lengter tilbake til en fascistisk diktator, fordi ”Da kom i hvert fall togene når de skulle”, som har blitt et slags ordtak på italiensk.

Og hvis Woody Allen sin verden er delt mellom the horrible and the miserable, så blir italienerne, og romerne, mer og mer delt mellom de sinte som protesterer og de som har gitt opp og ler. Men uavhengig av hvilken side man er på, er alle slitne, og alle bitre.

Og jeg vil ikke le. Og jeg orker ikke å protestere mer. Derfor velger jeg den feige utveien, og rømmer. Og selv om jeg sliter med å oppsummere en rettferdiggjøring av valget mitt når det blir stilt spørsmål til i overfladisk fest-smalltalk, så kan jeg i hvert fall fortsatt ha gleden av å kunne komme tilbake til Roma og nyte lyset og familien min og Barokke kirkehvelv i begrensede perioder, og heller bære dem med meg, mens jeg plasker i slapsen på vei til UiO.