Ekte Søndag

Så sto vi der plutselig – jeg kjente ingen ubehagelige følelser, ingen plutselige rykninger; jeg merket meg bare at vi sto rett ved siden av hverandre i køen. Du var du, selvfølgelig, men det var likevel noe som var annerledes; en påtatthet – som en maske, et skjold, eller en rustning. Var du klar for krig?

Og køen varte lengre enn… enn hva da? Det vi hadde lyst til, det vi kunne klare, var klare for?

Er det den kjolen som… Men jeg spurte ikke – vi snakket ikke så mye sammen og da er det ikke så mange spørsmål som får plass.

Ikke noe ubehag, ingen rykninger eller trang til å rømme, bare din. likegyldighet? Var den påtatt eller ekte?

Hvem er du nå?

Har du blitt sånn med tiden eller tok det, bare tid før jeg så?

Var du noen gang den jeg tenker på?

Men jeg spurte ikke, og ingen svar kom til overflaten.

”Når vi møtes må du love meg at du kommer bort og sier hei – at vi kan snakke sammen, at vi ikke blir som de folka”, – tenker du fremdeles det? Jeg vet ikke helt hvem vi er, men her står vi i hvert fall.

Det gikk ”veldig bra”. Du spurte ikke tilbake, men jeg fikk altså vite at det gikk ”veldig bra”.

Svetter du under den rustningen? Har du noen til å ta den av deg?
Jeg spurte ikke.

Du får det du skal ha, sier et lett og raskt ”snakkes”, og forsvinner med rustningen intakt – men jeg synes så tydelig at jeg kunne se skranglingen i ansiktet ditt. Du etterlot deg ikke noe da du dro – du var ikke som du pleide, men har du noen gang vært det?