Mobilaskese

Statistisk sett klarer du ikke lese hele denne teksten uten å sjekke telefonen. Nordmenn sjekker i snitt telefonen hvert sjette minutt og det er liten grunn til å anta at vi studenter gjør noe annet enn å dra dette snittet opp.

Vårt fokus har blitt fragmentert. Gått i tusen biter. Omgitt av skjermer og sosiale medier med uendelige mengder informasjon, memes og morsomme katter som skaper seg til enhver tid, er det slett ikke rart. Det går dog utover både studier og sosiale relasjoner, ja strengt tatt hele livet.

Bevæpnet med en flunkende ny Nokia 130DS, kun kapabel til å ringe, sende tekstmeldinger, og høre radio via FM-nettet –så lenge det varer– satte jeg ut mot en mer produktiv studiehverdag og et rikere liv. Et liv i tilstedeværelse.

Allerede noen timer inn i prosjektet merket jeg mangelen. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til da jeg pusset tennene. Den hverdagslige, rent manuelle oppgaven var ikke nok. Hjernen min søkte stimuli. Borte var facebookstrømmen og nettavisene, med ett var jeg alene med speilbildet av det gapende fjeset mitt med en halv tannbørste stikkende ut. Etter å ha studert meg selv litt, anstrengt noen muskler i fjeset, forsøksvis isolert noen av de slik at bare det ene øyenbrynet, den ene nesesvingen, eller ørene beveget seg, flyttet jeg oppmerksomheten til vannkrana. Taktilstimuli, det måtte da fungere. Justerte temperaturen på vannet sakte opp, hvor varmt kunne det bli før det ble ubehagelig? Kjente vannet treffe huden og lett gli av, slik vann gjør av natur, ned den krumme formen vi kaller håndbaken før det traff porselenet og forsvant ned i sluket. Ble borte for alltid.
Er det dette de kaller mindfulness?

Illustrasjon av Alexandra Savinova

Ting kan tyde på at vi blir overstimulert. Den eldste delen av hjernen vår – den såkalte apehjernen – er ikke smartere enn at den til enhver tid sender ut signaler basert på ren og skjær overlevelse. Dette var vel da vi levde på savannen der man kunne sette likhetstegn mellom den umiddelbare stimulien og overlevelse– spis det bæret! Hold deg unna den løven! Prøv å ligg med den jenta! – men kan bli langt mer problematisk i vår tid. Med en overflod av rask tilfredsstillelse innen nær rekkevidde går den primitive apehjernene bananas! Deilig, rask stimuli overalt! Sjokolade, narkotika, sukker, fet mat, alkohol, porno, facebook, instagram. Og til tross for at vi som art skal være aldri så takknemlig for det apehjernen har gjort for oss, må vi nå tøyle vår indre, korttenkte apekatt.

Etter ett par uker i askese innså jeg at jeg ikke hadde gått langt nok. Studie-hverdagen forløp seg stort sett som før, heller enn å la meg distrahere av mobiltelefonen var det nå datamaskinen som var blitt den store synderen. Foruten nettaviser og facebook et kort museklikk unna hadde jeg tatt opp igjen en hobby fra de glade, problemfrie dager på bakerste rad ved Trondheim Katedralskole: Tetris. Den tanketomme scrollingen ned endeløse strømmer av bilder og statusoppdateringer fra perifere mennesker jeg strengt tatt hadde null interesse av, var kun blitt erstattet av en tankeløs strøm av klosser som på sindig vis måtte stables ryddig og ordentlig for å holde den uunngåelige undergangen på avstand bare litt lenger. Analogien til livet selv ble uutholdelig. Dessuten innså jeg at den listige apehjernen hadde lurt meg! Sterkere lut måtte til. Datamaskinen måtte forbli hjemme, jeg skulle bli en analog student.

Apehjernens impulsivitet henger tett sammen med hjernens belønningssystem som skiller ut hormonet dopamin. Dopamin skilles ut når hjernen sanser noe den mener en burde være interessert i, noe som kan gi en tilfredsstillelse. Men langvarig tilfredsstillelse er ikke dopaminets sterkeste side. Det er derimot forventningen om tilfredsstillelse. En rives med av sin dopaminhunger, sluker en pose ostepopp, spiller dataspill hele dagen heller enn å studere, ligger med noen uten et spott av følelser involvert og innser at det til tross for den umiddelbare nytelsen ikke gir noen langsiktig, dyp glede. Og slik blir en fanget i en ond sirkel, en såkalt «dopamin-loop». En sirkel der en til enhver tid blir stimulert, men ikke tilfredsstilt. Apehjernen roper i sin kortsiktighet «Mer! Mer! Mer!», men mangler et begrep om tid, vet ikke sitt eget langsiktige beste.

Det analoge livet viste seg å være godt. Uten skjermer og internett i umiddelbar nærhet studerte jeg bedre enn noen sinne. Uten andre distraksjoner enn å titte på folk komme vandrende inn og ut fra biblioteket og å stirre apatisk ut i lufta, formelig fløy sidene forbi. Men mer enn noe følte jeg meg avslappet. Ren. Fri. Internettets lenker var brutt! Verden åpnet seg, fortonet seg med en ny glød og intensitet. Ting hastet ikke like mye lenger, ingenting minte meg på alt det som foregikk alle andre steder. Den tredimensjonale mølla vi kaller livet hadde slått over på et tempo jeg kunne holde tritt med. Beveget seg så sakte at jeg rakk å orientere meg før det endret seg.

Askesen gjorde meg observant på mine medmenneskers manglende måtehold. Hvor lav terskelen er for å dra fram mobiltelefonen har jeg alltid visst, men ikke virkelig forstått før jeg selv måtte avstå. Samtalen flyter rundt lunsjbordet i kantina eller et mørkt trebord i en brun pub, skravla går og latteren sitter løst, før det plinger. Et subtilt pling, kanskje til og med bare en vibrasjon og ofte ikke det engang, etterfulgt av et dobbelthakeskapende blikk ned i fanget som umiddelbart skaper en rask kjedereaksjon. Dobbelthaker opplyst nedenfra av blått, syntetisk lys å se rundt hele bordet. Det går saktere, intensiteten i samtalen daler. Den går for halv maskin, og blir sjelden det den en gang var.

Før ville jeg vært en av dobbelthakene, nå ser jeg dobbelthakenes absurditet. Det har blitt en så integrert del av vår kultur at scenariet over er regelen heller enn unntaket. Ingen leer en muskel når det inntreffer, vel, bortsett fra den scrollende tommelfingeren. Det er den største selvfølge at man dels holder en samtale gående, dels scroller seg ned et sosialt mediums nyhetsstrøm og dels holder en helt annen samtale gående pr. chat. Og likt som at studiene lider under denne fragmenteringen av fokuset, gjør det sosiale liv det også. Forskning peker i retning av at samtaler der mobiltelefoner blir brukt av en eller flere parter senker kvaliteten: Man føler seg mindre knyttet til hverandre, mindre tilfredsstilt og føler mindre empati under samtalen. Men det er lett, langt lettere enn å forholde seg til andre mennesker med sin fulle og hele oppmerksomhet.

Om ikke annet oppdaget jeg av prosjektet at jeg i en alder av 23 allerede har blitt en reaksjonær gammel gubbe. Dog med god grunn. Med all verdens stimuli kun et kjedelig øyeblikk unna, kan det være rimelig å anta at vi har blitt en utålmodig generasjon. En generasjon som er vant til at alt går fort, at alt må gå fort. Men læring og et studieløp går ikke fort, ei heller å bygge dype, meningsfulle relasjoner. Dette, det vi ser på som «det som virkelig teller», er komplisert og langstrekkelig og det krever offer. Krever at man ofrer «nuets» enkle utveier med å forsvinne ned i smarttelefonens hedonistiske fristelser for å forhåpentligvis på sikt oppnå noe bedre, noe det er verdt å vente på.

Kilder:

  • Ravatn, A. (2014) Operasjon sjølvdisiplin. Oslo: Samlaget
  • https://www.psychologytoday.com/blog/
    brain-wise/201209/why-were-all-addictedtexts-
    twitter-and-google
  • Misra, S., Cheng, L., Genevie, J. og Yuan,
    M. (2014) The iPhone Effect Environment
    and Behavior