Modern dating in the digital era of Tinder

At mye har endret seg siden våre foreldre og besteforeldre vokste opp, er det ingen tvil om. Å være ung i dag er uten tvil noe helt annet enn å være ung på 70-, 80- og 90-tallet. Valgmulighetene er tilsynelatende uendelige og vi vil bare ha det beste, sikreste og mest gunstige alternativet når det gjelder det meste. Valg av partner er intet unntak- vi skal ha i pose og sekk- helst hele posen, og sekken! Populære dating-apper som Tinder har gitt mange unge håpefulle et nærmest ubegrenset utvalg når det kommer til potensielle partnere. Her kan man opprette en attraktiv profil, med attraktive bilder og en attraktiv tekst som prikken over i-en. Det gjelder å markedsføre seg selv på best mulig måte for potensielle beilere, for konkurransen er stor, hard, og brutal.

Tinder: Overfladisk, strategisk og kynisk

Store norske leksikon definerer Tinder på følgende måte: «Tinder dannes når tre eller flere bunnbreer gnager seg inn mot hverandre». Selv om noen kanskje også klarer å se relevansen i den noe geologiske definisjonen, har begrepet likevel en litt annen betydning i den digitale konteksten. Kort beskrevet er Tinder en mobilapplikasjon som kan installeres på telefonen din der du med attraktivitetsnivået til tilfeldige personer i nærområdet som også har opprettet bruker, basert på et lite utvalg bilder av kandidatene. Liker man det man ser, så sveiper man til høyre. I motsatt tilfelle dersom man ikke finner personen på bildet attraktiv nok, sveiper man til venstre. (Selvsagt uten å ta i betraktning at bilder stort sett lyver). Det er ikke utenkelig at ca. 80-90 % av kandidatene forsvinner med et sveip i uønsket retning. Dette er det trolig mange grunner til, men det store utvalget kan være en potensiell forklaring på det jeg har valgt å kalle «80/20-tendensen».

(Artiklen fortsetter under bildet)

Illustrasjon av Taija Korhonen

Pokemonkort for voksne

Tinder-spillet har etter min mening skremmende mange likheter med samlingen av Pokémon-kort som vi holdt på med barndommen. Vi går for gull, men nøyer oss med sølv når vi innser at vi ikke kan få det. Som barn byttet vi kort som galninger der formålet stadig var å ende opp med en mer levedyktig, og sterkere Pokémon, helst med heftige krefter som overskred den forrige. Når vi skjønte at vi hadde gjort en jævlig god deal, og at sannsynligheten for å oppgradere dyret var liten, gjemte vi kortet nederst i bunken. Vi vernet om gullkortet i håp om at ingen skulle påpeke at vi var i besittelse av noe ekstraordinært, for da brøt helvete løst, og det ville ikke lenger være trygt. Tinder-spillet introduserer oss for et utvalg som er bredere enn dansegulvet på Zachen, men det betyr under ingen omstendigheter at man har tilgang til alle kandidatene. Gjensidighet er kanskje den viktigste og mest avgjørende Tinder- regelen, og gleden er derfor til å ta og føle på når den man nettopp erklærte som attraktiv liker en tilbake. Da får man nemlig en «match» som man kan skryte av, eller opprette kontakt med. Eventuelt kan man bare heve hodet, og late som om man ikke bryr seg. Sannheten er likevel at vi bryr oss, og at vi samler på «matcher» akkurat som vi gjorde med pokemonkortene da vi var barn. Formålet er å få flest mulig matcher, og helst flere enn vi egentlig mener at vi fortjener. Charles Darwins velkjente leveregel, «the survival of the fittest» gjelder også uten tvil i Tinder-universet, og kan overføres til følgende betydning: De mest attraktive og iøynefallende består.

Sjekking for den late?

Spillereglene er alt annet enn komplisert, og alle med evnen til å se, og bevege håndleddet i en av to mulige retninger vil fort skjønne hvordan dette primitive spillet fungerer. Tinder er på mange måter sjekkeverdens svar på TORO, bortsett fra at det er mye enklere. Applikasjonen tar seg bryet med å gjøre alt forarbeidet for deg, som å finne kandidater som passer dine kriterier i henhold til geografisk avstand, kjønn og alder. Kriterier som man normalt sett selv må ta seg bryet med å må finne ut av, og som en på forhånd ofte ikke har noen forutsetninger for å vite. På den måten kan du som bruker rett og slett konsentrere deg om det viktigste: å sile ut de mindre attraktive kandidatene i håp om å ende opp med «kremen av kremen». Ender en opp med denne kremen ansees en for å være svært heldig i Tinder-universet. Dette er det nemlig svært få som gjør.

I følge Cecilie Staude, som er ekspert i sosiale medier, er Tinder en videreføring av nettdating fordi den forenkler prosessen med å finne en partner. Mobiltelefonen har man stadig tilgjengelig i motsetning til PC, og det er tilsynelatende uproblematisk å avvise. Ved å sjekke opp gjennom noe så enkelt som en app har man uten tvil tatt dating og sjekking til nye, uante høyder. Her har man på mange måter tilgang til hele byen ++ fremfor å begrense seg til dem som sitter på bordet ved siden av på samme utested, eller befinner seg på samme fest. I tillegg slipper man å tape «synlig ansikt» fordi man ofte ikke kjenner på det samme nederlaget som man gjør når man fysisk blir avvist i en bar eller på en fest.

Vi perfeksjonerer, luker bort «ugresset» og driver med speed dating

Samtidig tillater denne hypermoderne sjekkemåten oss å perfeksjonere våre valg, fordi vi har så uendelig mange flere valgmuligheter enn det vi har utenfor den digitale arenaen. Sannheten er at noen ganger finner man rett og slett ikke kandidatene på festen, eller i baren interessante. Da er det jo betryggende å vite at det garantert finnes noen der ute i Tinder-universet som overgår forventningene, eller? Problemet oppstår kanskje i det vi forstår at det er vanskeligere enn man skulle tror å skille klinten fra hveten. Det som ligner ugress kan i realiteten være både grønnere, friskere, og mer fruktbart enn det som tilsynelatende ser ut som en orkidé eller rose i «katalogen». Og vet man egentlig hvorvidt man vil ha en potteplante eller orkidé? Sagt på en annen måte: dersom man ved et uhell endte opp med potteplanten i stedet for blomsten, er det nødvendigvis gitt at man vil heve kjøpet? Svært få får sjansen til å vise frem sine gode egenskaper på den brutale, digitale arenaen. Disse kandidatene røskes opp fra blomsterbedet, kastes rett i kompostbingen og stemples som ugress, uten ytterligere vurderinger.

Lettvint, uforpliktende, trygt og behagelig

Digital dating i generell forstand har definitivt mange fordeler og skiller seg uten tvil fra tradisjonell dating. Vi kan sjekke opp flere mennesker fra en trygg sofakrok enn vi kan i løpet av en kveld på byen. Skulle det ikke fungere er det heller ikke så farlig, for man får alltids nye «matcher» i det digitale universet. Nederlaget over en chat som brått ender, eller over en «match» som ombestemmer seg, og sletter deg, er overraskende kortvarig. Kandidatene på Tinder forblir liksom brukere fremfor mennesker, og følelser tilsidesettes i dette brutale spillet, der man ofte dater både 2 og 3 samtidig. Skulle man være så uheldig å drite seg loddrett ut, er det heller ikke krise- sannsynligheten er tross alt stor for at dette er en totalt fremmed, som man uansett er så heldig å ikke treffe igjen. Lettvint er det også, fordi det tillater å vite en del om personen før en eventuell date. (Sett bort fra det faktum at enkelte lager falske brukerprofiler). Det kleine men obligatoriske «date-avhøret» med kronologiske spørsmål som innebærer «hvem, hva, hvorfor og hvordan», kan lett besvares fra smarttelefonen på under 2 minutter. Man vurderer selv i forveien om det virkelig er verdt å utsette seg for kleine første-dater med kaldsvette hender, og strenge blikk basert på om man finner personen interessant nok.

Effektivitet på bekostning av spenning?

Den moderne datingprosessen kan på mange måter sammenlignes med det moderne jobbintervjuet, der arbeidsgiver i dag vet «alt» om kandidatene i forkant av intervjuet. Eller å handle på nett, der man i dag unngår å fysisk gå til butikken for å finne ut «alt» om varen, men først og fremst går i butikken først når en skal hente varen. Selvsagt sparer man tid på å vite alt i forveien, men vil man vite alt, og er det i det hele tatt mulig? Er ikke litt av spenningen med selve møtet å bli kjent med mennesket bak fasaden? Den største problemstillingen blir kanskje hva man skal fylle de tomme øyeblikkene med når man vet alt om personen i forkant. Det blir litt som å få en kinesisk lykkekake på restaurant, men bli fratatt gleden ved overraskelsen, fordi man i forveien vet hvilket ordtak som står på lappen inni.

«Generation maybe»

I April 2016 intervjuet Studentradioen i Bergen prest ved St. Jakob, Ingrid Nyhus angående arrangementet «Generation maybe attending». Hun forklarer hvordan unge i dag generelt overveier mange valg grundig, venter med å forplikte seg, og stadig holder «en dør åpen». Hun viser til sentrale og store valg i livet, som f.eks. kjærlighet og karriere. Frasen «generation maybe» har uten tvil en dobbel betydning, og viser i første omgang til den velkjente tendensen til å trykke på «kanskje» ved invitasjoner til arrangementer på Facebook. Dette fordi en ikke ønsker å forplikte seg til datoer og arrangementer, men i stedet avvente og se om det dukker opp noe «bedre». Teoriene om «generation maybe» sier mye om dagens unge, og deres tilnærming til f.eks. kjærlighet, vennskap, karriere og utdanning. Artikkelen «Generation Y, Curling or Maybe: what the world calls millennials», som ble trykket i The Guardian i 2016, beskriver den mye omtalte generasjonen på en fortreffende måte, når den siterer journalisten Oliver Jeges: “We are sleepwalking through a networked world of opportunity and feel insecure in the face of the plethora of options (…) We no longer know what to do. We want to be there and not miss anything anywhere».

Teoriene om «generation maybe» sier ganske mye om tankesettet og mentaliteten blant vår tids generasjon i generell forstand. Vi vil rett og slett ikke forplikte oss i våre valg, men avvente litt i påvente av at det kanskje skulle dukke opp noe bedre. Den største frykten vår er å gå glipp av noe, og vi vil være sikre på at vi får med oss absolutt alt som er verdt å få med seg i livet. Tinder er på mange måter et uttrykk for «generation maybe’s» overveide tilnærminger til livet, for her er vi definitivt bare «kanskje» interessert. Forestillingen og overbevisningen om at det stadig vil komme noe bedre rekende er til å ta og føle på. Vi vil alle bare ha det beste, og får vi ikke det, så beveger man seg bare videre i dette uendelige, digitale rommet i jakten på det «beste». At problemstillingene som de unge møter på Tinder og utenfor den digitale virkeligheten er så identiske, er i grunn skremmende og spennende på samme tid. De utallige valgmulighetene tilsier jo at man alltid vil treffe på noe(n) bedre, og dette stemmer jo for så vidt også mange ganger -spesielt hvis man venter lenge nok. I livet generelt er ingenting verre enn å gå rundt og angre på at man har gjort et potensielt dårlig valg, eller at man kunne gjort et bedre valg dersom man bare hadde ventet litt. Samtidig er det også fullt mulig å angre på at man ikke slo til, spesielt når man innser at man egentlig hadde gjort et kupp, eller det nærmeste et kupp man kommer.

Når alt kommer til alt er det kanskje konstruktivt å prøve å se sine egne kvaliteter og egenskaper i den store, skremmende konteksten. Visst kan vi kreve gull og grønne skoger til det ikke er mer skog å kreve, eller til gullet forvitrer. Men hvilken rett har vi til å kreve? Når alt kommer til alt er vi kanskje enige i at attraktivitet kan måles på utallige måter, og at det egentlig ikke finnes noen fasit. Vi må tørre å stille oss selv det kritiske og ubehagelige spørsmålet: hva kan vi selv tilby en eventuell partner?

Les også:

«Nær halvparten av Tinder-brukerne har allerede kjæreste» i Aftenposten

«Woman on Tinder says she only likes tall men… and it does not go down well with her date» i The Sun