Grindaboð!

Utpå ettermiddagen legger en ensom fisker merke til en skygge farende forbi, rett under havover flaten. Omrisset forsvinner raskt under baugen, men blir straks fulgt av et annet, klarere. Sjømannen tråkker oppspilt over til rekka på styrbord side, og er framme i tide til å se en tredje silhuett forsvinne blant bølgene. Han vet øyeblikkelig hva han må gjøre.

Beskjeden har kort tid senere nådd land, og i løpet av sekunder er stillheten brutt. Et kobbel av menn fra fiskerens hjembygd nærmer seg kaikanten med raske steg, allerede i hektisk prat om strategi og plassering i jakten. Vel framme trekker de brune ulltrøyer over hodet, løfter kniver og stein ned i hver sin snekke og setter av gårde utover fjorden.

Mellom husene løper spente unger, og ned fra den lille kafeteriaen i svingen kommer den gamle fergekapteinen gående med sin kone, til tross for at de begge har vært vitner til det forestående mange ganger tidligere. Over radioen lyder meldingen ut til resten av øysamfunnet: «Grindaboð!»

Der fjorden møter havet stanser båtene som er kommet for å sette i gang jakten. Sakte legger de seg i formasjon, en rett linje på tvers mellom Viðoy og Borðoy, før hver og en begynner å slippe stein ut over rekka. Noen har festet liner til sine, og napper dem raskt opp av vannet for igjen å kaste dem ut. Slik danner rekka av småbåter et skille mellom havet og knivene.

I fjæra ved Hvannasund er det i ferd med å samle seg en mengde skuelystne, og langs veien inn til bygda står det parkert en lang rekke biler. Mange har rukket å komme seg fram for å se før båtene når inn igjen til land. Ytterst ved vannet står mennene klare med kroker, kniver og tau; bak dem står rekker av folk, forberedt på å hale byttet i land så snart det er fanget.

Fjorden smalner, og mellomrommene mellom båtene blir mindre og mindre, inntil de ligger nesten inntil hverandre. I hver jolle sitter én ved roret, mens én lener seg over kanten og slår mot skroget, som for å vise vei for dyrene. Rekka av fartøyer beveger seg i sakte tempo mot land.

Nå er det kommet folk til også fra andre bygder sør for tunnelen, stimende beveger de seg mot vannet sammen med de lokale. Ute fra raden med båter kan man høre den taktfaste dunkingen av tre som slår mot tre, iblandet spredte beskjeder mellom de jagende. Kun meter ut fra stranda brytes overflaten av et mylder av ryggfinner.

Omsider når flokken land. To og to løper mennene mot hvert sitt byttedyr og griper det med ett det treffer bunnen. Dyrene kjemper imot, bukter seg rundt på grunna, slår heftig mot vannskorpa, men gir snart etter og lar seg dra opp på tørr sand. Krokene løsnes og blir sendt langs fjæra for bruk lenger borte. Hver hval får et snitt i buken og etterlates til jakten er over.

De siste dyrene kommer mot land, og jakten er snart avsluttet. Et par båter er igjen inne i sundet, men kun for å samle inn det siste av flokken. De øvrige ligger på en sirlig rekke bortetter stranda. Vannet innerst i fjorden bølger i en dyp rødfarge, mens de siste restene av sensommerkvelden forsvinner i havet.

Illustrasjon av Lise Grindheim