Den store kattemassakren

Da franskmannen Nicolas Contat skrev memoarene sine måtte han nevne det mest hysterisk morsomme han opplevde som lærling; en opprørsk massakre på gatens katter. Contat var en av de få som kunne lese og skrive og samtidig tilhørte 1700-tallets franske underklasse. Skrive- og leseferdighetene fikk han etter å ha tjent som lærling på et trykkeri i 1730-tallets Paris. Contat skrev hvordan han og trykkeriets andre lærling, Léveillé, levde under kummerlige forhold. De sov i et iskaldt rom, de måtte stå opp før svennene kom på jobb, de ble mishandlet av mesteren og de fikk servert dårlig mat. Lærlinene fikk ikke spise ved mesteren, herr Vincents, bord men måtte nøye seg med å spise restene fra tallerkenen hans. Men kokken solgte restene og gav lærlingene kattemat isteden, råtne kjøttstykker som selv ikke kattene orket å spise.

Illustrasjon av Alexandra Savinova

Og det var kattene Contat beskrev som det aller verste. Gatekattene jamret og mjauet natten lang, og uten nattesøvn startet lærlingene dagen i utmattelse. I mellomtiden sov mesteren og resten av borgerklassen lenge. Det var mesterens hushold kattene kom fra. Fru Vincent var nemlig lidenskapelig glad i katter, spesielt den hun kalte la grise («den grå»). Kattehold var populært blant borgere i Paris. Noen fikk malt portretter av kattene sine, mens en annen skal ha fôret kattene grillet fjærkre. Men Contat og Léveillé planla hevn. Léveillé var spesielt dyktig til å etterligne lyder, og en natt klatret han opp på taket like ved mesterens og konens soverom. Der begynte han å lage kattejammer. Dette gjorde Léveillé flere netter på rad, og hverken herr eller fru Vincent fikk noe søvn overhodet.

Herr og fru Vincent var spesielt hengivne og religiøse, de konkluderte med at kattejammeret måtte være hekserier rettet mot dem. Lærlingene ble så beordret til å fjerne kattene, men fikk streng beskjed om å ikke skremme La Grise. Contat og Léveillé startet straks med La Grise. De knuste ryggraden dens, drepte den og stappet kroppen ned i en takrenne. Et sted der borgerne aldri ville finne liket. Nå kastet også svennene seg over kattene. De slo i hjel kattene med diverse verktøy og jaget resten inn i sekker. Flere sekkelass med halvdøde katter ble så dumpet i bakgården. Så satt hele arbeidsstokken opp en liksomrettssak for kattene. Arbeidsstokken poserte som vakter, en dommer som dømte kattene skyldige og en prest som gav kattene den siste olje før en bøddel hang dem i en improvisert galge.

Svennene og lærlingene hadde det tydeligvis morsomt, for bråket og latteren deres gjorde fru Vincent oppmerksom. Hun reagerte med skrekk og gru til synet av en hengt og lemlestet katt. Kunne det være La Grise som hang der? Det nektet arbeiderne for, de hadde såpass «respekt» for husholdet. Etter hvert kom mesteren også, forbannet over at arbeidet var forlatt. Men fru Vincent var bestemt på at kattedrapene var et mer alvorlig problem. Herr og fru Vincent dro så hjem igjen, mens hele arbeidsstokken lo enda mer enn før. Men latteren stoppet ikke der, for Léveillé gjenspilte hele scenen vel tyve ganger de neste dagene til fornøyelse for hele arbeidsstokken.

Men hvorfor var dette så hysteriske morsomt? Er det vi som ikke forstår spøken? Var dette ingenting annet enn smakløs vold? Kan hendelsen kontekstualiseres? Arbeidsforholdene på trykkerier skal ha vært spesielt dårlig rundt Contat sin tid. Mesterens posisjon var blitt et arvelig privilegium, samtidig var antallet trykkerier lavt og fastsatt av staten. Den eneste måten en svenn kunne bli mester på var hvis mesteren døde, slik at han selv kunne gifte seg med enken. Før Contats tid var det vanlig for mestere å behandle arbeidsstokken som partnere, men nå var de nedgradert og behandlet som leid arbeidskraft. Trykkeriansatte ble hyret og sparket i så stort tempo at man ble regnet som ancien («gammel») etter å ha jobbet sammenhengene bare i ett år på et trykkeri. Massakren var derfor et indirekte angrep på borgerne. Kattene ble særdeles godt behandlet, samtidig som arbeidsstokken ble dårlig behandlet. Borgerne elsket kattene, arbeiderne hatet kattene.

Men hvorfor en rettssak? I Contat sin tid var karneval en tid for rollebytte og sosial satire, for eksempel endte Mardi Gras med at man dømte og henrettet en strådukke som representerte en fyrste. Katter var også viktige i festlighetene. Ved å rive i pelsen deres eller brenne dem levende, slik at kattene jamret og skrek, lagde man en slags opprørsk «musikk». Det var mange lokale varianter av skikken. I tyske byer gikk praksisen under begrepet katzenmusik, og under den engelske reformasjonen barberte og kledde en gruppe protestanter en katt til å ligne en katolsk prest, for så å henge den i en galge. Det var med andre ord ikke noe uvanlig i det franske 1700-talls samfunnet å torturere eller drepe katter, for det var ofte forbundet med seremonier, festligheter eller protester. Arbeidsstokkens opprør og liksomrettssak gjenspeilet derfor satiren fra karneval.

Kattenes nesten menneskelige trekk gjorde at katter ble forbundet med overtro og det okkulte. Det ble sagt at hekser tok katteform på heksesabbater. Man kunne derfor gjenkjenne en heks ved å skade katter, og man kunne være rimelig sikker på at en kvinne var en heks hvis hun hadde blåmerker på samme sted som katten ble slått. Enda verre var det om en katt lå i senga til en døende person, for det kunne være djevelen selv, klar til å ta sjelen med til helvete. Det å drepe en persons katt ble også regnet som å skade eieren eller husholdet. Lærlingene utførte derfor en dobbel spøk ved å harme La Grise. For det første så anklaget de fru Vincent for å være en heks, samtidig som det egentlig var Léveillé som regisserte «heksesabbaten» utenfor borgernes soverom. For det andre avslørte borgerne seg selv som overtroiske fjols, fordi de grep til kattejakt mot «hekseriene».

Franskmenn forbant også katter med seksuelle metaforer. Det ble sagt at «han elsker katten sin som han elsker kvinnen sin», eller at «hun er forelsket som en katt». Ordtak som «om natten er alle katter grå» var bare en mindre seksuell eksplisitt versjon av «om natten er alle kvinner vakre». Metaforene stoppet ikke der; la chat, la chatte, le minet («katt») har i århundrer hatt den samme slibrige betydningen som «pussy» har på engelsk. Å drepe La Grise var derfor å symbolsk seksuelt trakassere fru Vincent, samtidig var fornærmelsen skjult nok til at arbeiderne kom seg unna med det.

Det må sies at Contat sin gjenfortelling ble skrevet ned omtrent tjuefem år etter hendelsen. Memoarene er også halvbiografiske, på den måten at Contat gjenskapte seg selv som en karakter. Sånn sett kan det stilles spørsmål om hvor sann historien er. Men analysen stammer fra et forsøk på å sette spøken i en kulturell kontekst, og å forklare hva som muligens var viktig for forfatteren selv. Contat sin fortelling gir et unikt kulturelt innblikk i en fordums tid. Contat, som var av lav sosial status, beskriver et av underklassens kulturelle fenomen. Dette skiller seg fra elitens skildringer, der de fleste skriftlige kilder kommer fra, og eliten skriver selvfølgelig om det de selv mener er mest interessant: Seg selv.

Kilder:
Darnton, Robert. (1984). The Great Cat Massacre: And Other Episodes in French Cultural History. New York: Basic Books.