Mørkt og eksperimentelt om pedofili

Fotograf: Tuuli Hietanen

Immaturus sin nye oppsetning, Ikke som en svømmer, er både eksperimentell, vakker og kontroversiell.

Skuespillerne ønsker oss velkomne mens vi kommer inn på Tivoli og setter oss i setene. Når alle har satt seg dempes lysene. Skuespillerne stiller seg bak et bord som står midt i rommet, går inn i karakterene sine, og begynner å klappe og slå i bordet med kopper – alt i takt. Det er noe mekanisk ved bevegelsene deres, ansiktene uttrykker et stort alvor. Så begynner de å snakke, men de ser hverandre aldri i øynene. Det gjør de sjelden gjennom forestillingen, med mindre det er snakk om sex eller minner.

Ikke som en svømmer handler om flere ting. Arven etter foreldre, minner, et forhold i oppløsning, men ett aspekt overskygger dem alle – pedofili.

Dette er et tema som har vært en del i medie- og debattbildet i det siste, med Dark Room-saken som en katalysator. Saken har også vært en sterk inspirasjon for stykket, spesielt sakligheten og mangelen på refleksjon som kom frem i chatteloggene offentliggjort av politiet. Deler av disse loggene brukes også direkte i stykket for å gi noen av handlingene en mer fryktskapende natur.

Når alt dette sies lar stykket også mye være opp til publikum. Strukturen er av mangel på et bedre ord eksperimentell. Karakterene snakker mer til hverandre enn med hverandre, og lite av det som sies blir brakt opp senere. Strukturen er også mer lik ulike vignetter enn en konkret handling, og så er det opp til publikum å skulle tolke hva disse betyr. De navnløse karakterene beveger seg mekanisk over scenegulvet mens de snakker om minner og hverdagslige ting. Det er mye som er usagt mellom dem, men i stedet for å snakke om det lever de livet etter vanen.

Stykket er sådan eksperimentelt i sin natur med flott scenografi. Skuespillet er som nevnt noe mekanisk, men basert på alt annet i stykket er nok dette meningen. Karakterene er liksom innelåst i sine egne hoder mens de snakker på autopilot. Det er sådan vanskelig å si om en faktisk har lært eller opplevd noe når stykket er over.

Det er tre skuespillere som spiller forskjellige karakterer, noe som til tider kan bli forvirrende, spesielt når kostymene er relativt like. En gang har Victor Olsbø Skinlo på seg en skyggelue og en litt dårligere holdning, og det skal visst antyde at han er Hanna Elise Jozefiaks far.

På grunn av dette vil nok stykket ikke være for alle og det kan absolutt diskuteres hvordan det tar opp temaet pedofili. Slik jeg ser det handler stykket om en mangel på kommunikasjon, og det å føle at man ikke kan virkelig se den man elsker for den hen er. Slik føltes det nok også for de som bodde med mennene som ble tatt i Dark Room-saken.

Personlig er jeg også litt usikker på hvordan tittelen, som kommer fra linjen «man må komme til kjærligheten som en flyktning, ikke som en svømmer», relaterer seg til resten av stykket, men det kan jo bli en snakkis over en øl en dag.

Terningkast 4.

Nøkkelinformasjon:

  • Regi: Michaela V. Gettwert
  • Dramatikk: Mats Sørsdal Gravningsbråten
  • Musikk: Kjartan Magerøy Aarseth
  • Spilles frem til 1. April