Unge rebeller blir fortapte voksne

T2: Trainspotting er den andre filmen om Renton, Sick Boy, Spud og Begbie. Den er en oppfølger til filmen Trainspotting fra 1996. Der originalfilmen var et skråblikk på vennskap og frihet i 90-tallets Skottland, er T2 et bilde av hva som skjer når friheten ikke lenger tilhører en selv, og vennskap gjenopptas 20 år senere. Danny Boyle returnerer som regissør, sammen med en mengde av originalbesetningen, deriblant; Ewan McGregor, Ewen Bremner; Johnny Lee Miller og Robert Carlyle.

Filmen begynner med psykopaten Francis Begbie (Carlyle), som etter handlingene i forrige film har endt opp i fengsel for blant annet mord. Rundt samme tid som han bestemmer seg for å rømme fra fengsel dukker Mark Renton (McGregor) opp i Edinburgh etter å ha vært vekke i 20 år.

Renton svindlet sine venner for 16 000 pund i forrige film, noe som ikke fører til en særlig varm velkomst. Spud Murphy (Bremner), gjengens klovn, er ikke lenger den samme gladgutten han var før hans heroinavhengighet ledet ham ned en mørk sti. Det er allikevel her Mark er mest velkommen, Spud hadde tross alt etterhvert fått sin del av pengene. Etter en litt røff introduksjon, så virker det som om ingenting har skjedd mellom disse to kameratene. Sick Boy (Miller) og Begbie er ikke like ivrig på skvære opp, så de legger hver sine hevnplaner.

Regissør Danny Boyle vet hvor han skal sette inn små detaljer som gir en nostalgifølelse, og han vet når han skal kopiere øyeblikk fra originalfilmen for å gi mer nostalgifølelse. Og det er her filmen sliter, følelsen av det kjente ofte tar overhånd og en ellers sterk historie blir satt i passasjersete for at vi som var glad i Trainspotting kan mimre. Med det første er de små tilbakeblikkene ganske gøy, men etterhvert blir de forutsigbare og mot slutten begynner de å dra fokuset fra fortellingen filmen prøver å vise. Om regi valgene som ble tatt var for å poengtere karakterenes egne nostalgi kan diskuteres, men denne anmelderen synes ikke det virket optimalt.

Det er likevel tydelig at T2 som sin forgjenger handler om vennskap i en mindre enn ideell verden, og det er i stor grad det som redder filmen. Måten karakterene interagerer kan ofte minne om våre egne vennegrupper og man får en følelse av selv om ting forandrer seg, så forandrer vennskap seg veldig lite. De fleste av oss kjenner en Sick Boy, Renton, Spud eller Begbie. Og hvis man ikke kjenner en av de arketypene de representerer, så er man nok selv den typen.

Musikken spiller en viktig rolle i filmen, men man må nesten følge med for å få med seg hva den prøver å uttrykke. I begynnelsen spilles det moderne bombastiske elektroniske låter, men etterhvert som karakterene blir gjenforent blir lydbildet dominert av 80- og 90-talls hits. Under rulleteksten får publikum servert en modernisert versjon av sangen som går hånd i hånd med Trainspotting: «Lust for Life» av Iggy Pop.

Skuespillertalentene kommer tilbake med full storm, og de fleste skuespillerne gjengir karakterene sine med på en måte som er troverdig med tanke på at det er gått 20 år. Det eneste som er litt synd er at Begbie ikke virker like truende som den gang. Intensitet som Robert Carlyle briljerte med i forrige film er ikke lenger der og vi møter istedenfor en standard macho-mann av typen som vi ofte ser i britiske krimdramaer. Men om det kan skyldes på Carlyle eller om det er det som er best for filmen kan igjen diskuteres. Og selv om jeg personlig hadde likt å se det samme beistet fra Trainspotting, så vet jeg ikke om en mann i slutten av 40-årene kan være like truende som sin 26 år gamle motpart.

I hovedsak er T2: Trainspotting en mimrefest for fanatikere av originalfilmen. Det er dessverre også en hevn-historie lik mange. Filmen vil derimot appellere for dem som ønsker å se en film om mannlig vennskap når man er nærmere graven enn krybben. Og det er heldigvis det som er filmens sterkeste punkt.

Terningkast: 4

Nøkkelinformasjon:

  • Regi: Danny Boyle
  • Sjanger: Mørk krimkomedie
  • Aldersgrense: 15 år
  • Lengde: 117 minutter
  • Premiere: 24. Februar