Forfriskende original og sjarmerende

Kjenner du noen som klager over Hollywoods uoriginale besettelse av oppfølgere og nyinnspillinger? I så fall kan du be dem roe seg ned og se Kubo og det Magiske Instrumentet. I et allerede sterkt år for animasjon føyer Kubo seg inn helt i toppsjiktet med vakker, original stop motion-animasjon. Animasjonen, eller metoden, skiller seg klart ut fra andre animasjonsfilmer, som både kan være en styrke eller svakhet avhengig av hvem man spør. Selv er jeg nokså uerfaren når det kommer til stop motion og var veldig bevisst på animasjonen i filmens første minutter. Spesielt når en karakter skal formidle følelser kan man ane noe av stilens mangler. Alle tanker om det forsvant imidlertid fort i løpet av filmen. Den er så gjennomført og sjarmerende at den for noen ukjente stilen snart kjennes helt naturlig ut.

kubo-og-det-magiske-instrumentet
Foto: Filmweb

Den unge gutten Kubo har vokst opp ved en avsidesliggende landsby sammen med moren sin, mens de gjemmer seg fra den onde bestefaren og tantene hans. Da Kubo ble født tok de Kubos ene øye, og nå har de kommet for å ta det andre, og Kubo selv. Akkurat som faren gjorde forrige gang Kubo ble angrepet, ofrer nå moren seg for å redde ham. Hun bruker sin siste magi på å holde søstrene sine unna, mens Kubo unnslipper uten noe annet enn en figur av en ape og et magisk instrument. Kubo våkner opp i en snøstorm sammen med en snakkende ape, brakt til live av morens magi, med en beskjed om å finne sin fars rustning; det eneste som kan beskytte Kubo og beseire bestefaren. På veien for å lete etter rustningen møter Kubo en samurai-bille, passende kalt Bille, som kjempet under Kubos fars kommando. Sammen må det usannsynlige trekløveret beseire overmakten.

Kubo er på alle måter et eventyr, både gjennom den stemningen som blir formidlet og ved at filmen følger tradisjonelle eventyr‘’regler’’. Kubo har 3 hjelpere på ferden sin; den snakkende apen, samurai-billen med hukommelsestap og en origami-samurai som har tatt formen til Kubos far. Sammen må de finne 3 gjenstander, et sverd, en brystplate og en hjelm. Om denne oppskriften skulle høres noe standard ut, er utførelsen av den alt annet. Samtlige karakterer i filmen er vidunderlig designet med sine særegenheter, som blir fulgt opp av personlighetene deres. Selv den stumme origami-samuraien får en dybde av tilknytningen til Kubos far, samtidig som den leverer noen av filmens artigste og mest sjarmerende øyeblikk.

Akkurat filmens dybde er en av dens største styrker. Hovedpersonen Kubo, en 10 år gammel gutt med et øye, som etter hvert mister begge foreldrene sine og må bekjempe sin egen bestefar (som vil ha det andre øyet hans). Filmen holder seg heldigvis ikke i denne mørke tematikken for lenge om gangen, men når den gjør et dypdykk kan det både bli rørende og skremmende. Av nettopp den grunn er dette en film som kanskje ikke passer for de aller yngste/noe lettskremte barna, mens den samtidig kan engasjere voksne, som i min mening er det som skiller en god eller veldig god animasjonsfilm.

Terningkast: 5