Help, jeg skal på revy!

HF-revyen Bergen 2016 het “Hjelp, vi går på HF!”, og var regissert av Lars Boye Rosseland og Maja Bergebakken Sundt. Den var skrevet av Thea Margrethe Tørrissen, Tias Allard, Thekla Stokstad og Sigbjørn Loland Torpe.

Årets HF-revy handlet om kollektivlivet. I kollektivet hvor mesteparten av handlingen foregikk, var det karakterer mange av oss har møtt før, eller fortsatt møter på en daglig basis. Salen var preget av post-it lapper, som så ut som de var skrevet av den ene leieboeren som ingen ser, men som har meninger om det meste som forgår i kollektivet.

Foto: Eirin Edvinsen
Foto: Eirin Edvinsen

Revyen var velskrevet, for det meste. Det var allikevel punkt som ganske tydelig skulle ha et humoristisk poeng, men som falt sammen fordi spøkene virket alt for kjent. Den verste synderen var sketsjen “Due Date”. Sketsjen trekker paralleller mellom graviditet og eksamen, og hadde ikke det vært smertefullt tydelig, så kunne man regnet det som en spoiler. “Husfuratu” var en av de sterkere sketsjene, den tar et humoristisk oppgjør med alle huseiere som ønsker å utnytte studenter på hvilken som helst måte de kan. Revyen som helhet var satt sammen på litt rotete måte, og noen av sangene og sketsjene hadde hatt godt av å bli plassert på andre tidspunkt i revyen for å lage en sterkere rød tråd.

Skuespillerne gjorde jobben sin fortreffelig, men om det er en utstikker blant dem, er det Jøran Winje. Jøran spilte en veldig fremtredende trønder i store deler av revyen, og en sløv, distré østlands narkoman i sketsjen “Rusproblematikken”. Her fikk også Loddefjord sin lokale YouTube kanal en shout-out. Til og med på de svakere sketsjene fikk han meg i det minste til å smile litt. Morten Ånstad som eksamenssensor og huseier var også ganske minneverdig. Med sin stive holdning spilte han den beste type skurk: den som man hater.

Foto: Eirin Edvinsen
Foto: Eirin Edvinsen

De fleste sangene som ble brukt var eldre pop-sanger, de ble brukt på en bra måte og publikum kunne henge seg på de kjente melodiene med glede, men å åpne med “I’ll Be There For You” av The Rembrandts var publikumsfrieri på litt høyere nivå enn denne anmelderen er komfortabel med. Det var også en litt lang instrumental-medley på slutten av første akt, som kunne blitt kuttet ned 1 eller 2 sanger. Musikken ble spilt av et helt kurant band som bestod av fire medlemmer. Bandet gjorde jobben sin godt, selv om trommisen til tider slo cymbalene litt hardt, med tanke på størrelsen av rommet.

Revyen var alt i alt en blanding av kjent humor, gjenkjennelige karakter og gode fremføringer. De få svake punktene dro ikke det hele ned så mye at det noen gang ble kjedelig eller slitsomt, men mer tid kunne blitt brukt på å få en tydeligere rød tråd. Det hele var i grunn kjekt å få med seg, og jeg gleder meg til å få med meg den neste revyen denne gjengen setter opp.