UNDER OVERFLATEN: «Huldra: En kvinneskikkelse i utvikling»

Med kjønnsperspektiv på et nasjonalromantisk ikon .

Bilde:  nasjonalmuseet.no
Bilde: nasjonalmuseet.no

————————————————————————————————————————————————————–

UNDER OVERFLATEN er Atriums nye spalte om alt fra popkulturelle emner til aktuelle problemstillinger. Med fokus på kildekritikk og aktualitet ønsker våre skribenter å gå under overflaten på ulike tema.

————————————————————————————————————————————————————–

Jeg, som nordmenn flest, hørte historiene om vetter og huldrefolk som barn. Nøkken som lå i tjernet med lysende, gule øyne rett over vannoverflaten, fossegrimen som spilte fele i fossen og huldra som vandret gjennom skogen på jakt etter menn å lure inn i berget. Huldrefolket var som de mørke granskogene jeg vokste opp i, skremmende, men allikevel var det noe mystisk og tiltrekkende med dem. De aller fleste har hørt om både nøkken og fossegrimen, men kanskje den mest ikoniske skapningen i nordisk folketro er Huldra, den tilsynelatende overnaturlig vakre kvinnen med kuhale og uthulet rygg. Huldra har vært et yndet motiv i både kunst, sagn og moderne media. I motsetning til trollet, som vanligvis er å finne i eventyr, stammer Huldra fra sagn og fortellinger. Disse skiller seg fra eventyr ved at de utgir seg for å være sanne. Huldra var for våre forfedre en realitet, et vesen som faktisk bodde i den utemmede skogen utenfor gårdene deres. For dem var Huldra og hennes mannlige motpart huldrekallen en del av hverdagen, en kraft de måtte ta hensyn til for at det ikke skulle gå dem ille.

Huldrefolket, eller det skjulte folket på godt norsk, er som vetter flest bundet til naturen. Skogen, elven, tjernet og fjellet er vettenes domene, mens innmarken og gården tilhørte menneskene, med noen unntak. Mens tuftekallen bodde i uthus og man finner nøkken i mørke tjern, har huldrefolket sitt hjem i skogen. Allikevel er det slik at de aller fleste sagn om huldrefolket finner sted på seteren. Dette er fordi seteren var en gråsone. Det var et område som tilhørte oss i visse perioder – da dyrene var på beite – men var huldreland resten av året. Men hvordan var egentlig forholdet mellom disse to, mennesker og huldre?

 

Bilde: wikipedia.org
Bilde: wikipedia.org

I det førmoderne bondesamfunnet var huldrefolket respektert, men først og fremst var de fryktet. Fortellinger om huldrefolket er ofte ment for å advare mennesker, og da spesielt kvinner, om å holde seg unna dem. I disse historiene er det faktisk slik at huldrene som oftest er av hannkjønn, og de omhandler gjerne huldrekallens møte med en ung kvinne. Et sagn av denne typen er “Huldrebrullypet”, også kjent som “Jenta som ble pyntet til brud”. Sagnet forteller om en ung budeie som blir igjen på seteren etter at de andre har dratt, og en natt kommer huldrefolket farende inn og pynter henne i brudeklær. De har tenkt til å gifte henne bort til en av sine egne, en gammel og stygg huldrekall. Dette synes ikke budeien høres noe fristende ut så hun sender hunden sin ut døren, og den løper ned til bygden hvor forloveden hennes sitter. Forloveden forstår at noe er galt, og rir så fort hesten kan bære ham oppover fjell for å undersøke. Når han kommer til seteren ser han huldrefølget som har kledd forloveden hans i fine brudeklær med stor og vakker brudekrone. Han skyter da over hytten med geværet sitt, eller kaster kniven sin over taket. Huldrefølget flykter da, siden de ikke tåler å få stål kastet over seg, og mannen tar forloveden opp på hesten og rir med henne ned til bygden hvor det er trygt. Der gifter de seg, siden hun nå var kledd opp til brud uansett.

I dette sagnet forsøker huldrefolket å tvinge menneskekvinnen til å gifte seg inn i deres slekt. Ekteskapet med huldremannen er her en straff for å bli på seteren over tiden, en konsekvens av å bryte sedvanen. Hun blir allikevel ikke straffet. Hun unngår sin triste skjebne fordi hun forstår at dette er galt, og sender etter hjelp. Denne hjelpen kommer i form av den modige, mannlige forloveden som hjelper den stakkars, hjelpeløse kvinnen. Hun valgte å forbli en del av menneskesamfunnet, å følge vårt samfunns regler og normer. Ved å gifte seg med sin forlovede er hun ikke lengre i fare – huldrefolket angriper som oftest ugifte kvinner, kvinner som må ta valget om å være en del av det etablerte samfunnet eller gå sin egen vei.

Men det var ikke slik at huldrefolket alltid kom stormende fra fjellet og tok unge kvinner med makt. Huldrefolket kunne også fremstå som unge og overnaturlig vakre, forførere som fristet oss mennesker til synd. Den gamle folkesangen “Margjit og Targjei Risvollo” er et godt eksempel på en slik fortelling. Sangen forteller om Margjit, en ung kvinne som er forlovet med en mann som heter Targjei. En natt er hun ute i skogen hvor hun ved Dvergesteinen møter Jon i Vaddelio. Jons opphav oppgis aldri spesifikt, men ut av konteksten forstår vi at han er en huldrekall. Margjit og Jon ligger med hverandre den natten, og Margjit reiser tilbake til gården hvor hun etter kort tid føder to barn. Etter fødselen kommer Targjei til gården, og selv om han forstår at Margjit har fått barn med en annen vil han hjelpe henne. Han kler seg i kvinneklær, og går til kirken hvor barna blir døpt. Barna dør kort tid etter dåpen, sannsynligvis fordi de er av huldreslekt . Targjei rir så tilbake til Margjits gård, men hesten ment for bruden er tom når han rir derifra – hun er død.

 

Bilde: wikipedia.org
Bilde: wikipedia.org

Dette sagnet viser konsekvensene av hva som kunne skje med oss mennesker om vi ga etter for huldrefolkets fristelser. Jon er ikke nødvendigvis et ondt vesen, men siden Margjit valgte å ligge med ham, døde hun. I andre lignende sagn ender de unge kvinnenes overnaturlige elskovsaffærer ikke nødvendigvis med døden, men har alltid svært negative konsekvenser. I motsetning til den unge budeien fra Huldrebrullypet, valgte Margjit å gå sin egen vei. Hun brøt med samfunnets normer og regler, og ble straffet for det. Og hva var Margjits forbrytelse? Hun valgte å ligge med en person utenfor ekteskapet, i strid med de etablerte normene om korrekt seksualitet, men enda viktigere er det faktum at hun valgte personen selv. Som sangen sier:

Høyrer du Jon i Vaddelio,

du må inkje tala så;

eg skò hava Targjei Risvollo,

eg må meg sjølv inkje rå.

Margjit sier at hun ikke kan være med Jon fordi hun skal gifte seg med Targjei, og legger til at hun ikke har noe valg i denne saken. Til slutt velger fortsatt Margjit å ligge med Jon, og de sier farvel til hverandre neste morgen, til begges store sorg. Margjit tar her kontroll over egen seksualitet og sitt eget liv, hun starter en romanse med en mann etter eget ønske, en person hun har genuine følelser for. Konsekvensene av denne handlingen blir katastrofale for henne.

Det finnes også gamle sagn om menn som fristes av huldrekvinner, men konsekvensene for disse er ofte mindre alvorlige. Dette kan man se i sagnet “Nærsøkjen huldrejente”. Sagnet forteller om en mann som enten er i skogen eller på seteren, og blir besøkt en natt av en huldrekvinne som har tatt skikkelsen til konen hans. De ligger sammen, men om morgenen ser han kuhalen hennes og jager henne vekk. Mannen mister så skjegget på haken der huldrekvinnen hadde slikket ham natten før. Andre sagn forteller om konsekvensene av å ta en hulder til kone. “Kone av huldreætt”, som et av disse sagnene heter, forteller om en mann som møter en vakker huldrekvinnne på seteren og fanger henne ved å kaste stål over henne. Det viser seg at hun da ikke er så vakker allikevel, men huldrefolket forteller mannen at han nå er nødt til å gifte seg med henne. De blir gift, men mannen er irritert over dette tvangsekteskapet og behandler henne stygt. En dag roper hun til mannen at han må komme inn å spise, men han sitter i smien og svarer henne at han er nødt til å bøye en hestesko riktig først. Huldrebruden kommer så ned til han, tar den rødglødende hesteskoen og bøyer den med bare hendene. Hun sier så «dette kunne jeg gjort med deg også, om jeg ikke var så glad i deg». Etter dette behandler han henne penere.

Ut i fra disse sagnene er det tydelig at selv om huldrefolket var en trussel folk tok på alvor, tjente fortellingene og sagnene om dem også et annet mål; å opprettholde sedvane ved å demonisere frie kvinner. Den unge budeien fra Huldrebrullypet unngår huldrefolket ved å underlegge seg samfunnet, og gifte seg med sin forlovede. Margjit går sin egen vei, lever ut sin seksualitet og dør som en konsekvens av dette. Hvis huldrene selv er kvinner tar de rollen som slue fristerinner som lurer menn til å ligge med dem, og straffer dem med mindre ubehagligheter som tap av skjegg. De undergraver mannens autoritet med trollkreftene sine. Moralen er den samme: Kvinner som tar kontroll over eget liv er en fare for seg selv, og frie kvinner er en trussel for sine omgivelser.

 

Bilde: filtermagasin.no
Bilde: filtermagasin.no

Denne avbildningen av Huldra som den sterke, frie kvinnen har overlevd frem til i dag. Sagnene om huldrefolket finnes nå kanskje bare som eventyr i gamle bøker, og huldrene er ikke lenger en kraft vi tar hensyn til i hverdagen. Dette betyr ikke at huldrefolket er borte. De har overlevd i den folkelige bevisstheten, men vårt forhold til dem er nå et helt annet. Den mest fremtredende forskjellen er nok at huldrekallen er borte. Huldreskikkelsen i dag er Huldra, med feminin ending – den kvinnelige vetten som danser gjennom skogene med felemusikk i bakgrunnen. Hvorfor huldrekallen forsvant kan vi bare spekulere i, men de som muligens sto for hans forvising fra den folkelige bevissthet var de nasjonalromantiske kunstmalerne. Kanskje mente de at den kvinnelige huldra var et bedre motiv enn den mannlige – eller kanskje mente de at en kvinnefigur gjorde seg bedre som en inkarnasjon av de mystiske kreftene som var å finne i de mørke, norske granskogene? Uansett hva som er tilfelle, er det slik at den kvinnelige huldra er den som er avbildet mest i datidens malerier.

Bilde: dagbladet.no
Bilde: dagbladet.no

Hvis man tar det lille toget Flåmsbana fra Myrdal til Flåm i Sogn og Fjordane, vil man om sommeren se en manifestering av den moderne Huldra. I Kjosfossen kan man se huldrer som danser og vinker mot toget. Disse huldrene er nok av den utkledde menneskevarianten, men er fortsatt en inkarnasjon av vår folkelige forestilling av denne skikkelsen. Huldrene i Kjosfossen er ikke truende eller farlige, men de er på sett og vis de samme huldrene vi møter i de gamle fortellingene – frie, sterke kvinner som danser og leker i naturen. I filmen Thale fra 2012 ser vi igjen huldra som en vakker ung kvinne som lever utenfor samfunnets normer. I denne historien er hun først blitt kuet av menneskene og er svak og redd. Hennes historie ender med at hun vender tilbake til naturen, og finner igjen sin egen identitet og styrke. Huldrene i Thale har beholdt noen av de gamle huldrenes skremmende sider. De er dyriske i sin brutalitet, men kun mot de som har gjort dem vondt. De som viser dem respekten de mener at de fortjener blir belønnet. Huldrevesenet har altså ikke forandret seg mye siden sagnene om dem ble fortalt rundt gruene i laftede hytter, men våre øyne som betrakter hennes karakter har nok det. I vårt moderne samfunn er frihet og styrke ansett som positive attributter uavhengig av kjønn, og demonisering av kvinnelig seksualitet har avtatt. Aspektene huldra representerte er for oss nå idealer, ikke årsak til fordømmelse.

Vårt syn på huldra har forandret seg selv om hennes egenskaper er de samme. Dette forteller mye om vårt eget samfunn og utvikling de siste to hundre årene – blant annet at kjønnsperspektivet vårt er endret. Et tankekors er at samtidig som vårt syn på huldra har forandret seg, er vårt syn på skogen også forandret. For de som var her før oss var det et utemmet og farlig landskap, noe man måtte vokte seg for. For folk i vår tid er skogen, og naturen i seg selv, noe de fleste av oss ønsker å bevare. Vi frykter ikke lengre naturen. Den er vakker og mystisk, utemmet og fri for korrupsjon fra menneskesamfunnet – ikke ulikt en viss skapning som i følge gamle fortellinger danser gjennom skogene med kuhalen svingende bak seg.

Om du vil lese mer om huldra og huldrefolket kan du lese Fortellinger om Huldra – fortellinger om oss (1998) av Ann Skjelbred og Norsk sætertradisjon (1952) av Solheim Svale. Hvis du vil finne mer gamle folkesanger eller sagn kan du undersøke Gamle norske Folkeviser (1971) av Sophus Bugge og Reidar Th. Christiansens katalog over norske vandresagn fra 1958. Er du interessert i de mer moderne huldrene er filmen Thale (2012) et godt utgangspunkt.

 

  • Kall

    Forferdelig interessant.

    Prøv også Kong Lavrings utgave av Margjit og Targjei Risvollo-sangen. Eller, bedre, syng sjøl..