Filmanmeldelse: James Bond: SPECTRE

James Bond er endelig tilbake, og i god form!

Tittel: James Bond: SPECTRE
Regi: Sam Mendes
Sjanger: Action
Lengde: 2t. 28 min
Aldersgrense: 12 år
Filmen har premiere fredag 30. oktober

Foto: Metro-Goldwyn-Mayer Studios Inc.

Det er ofte to faktorer som definerer en Bond film – hvilken skuespiller som spiller James Bond, og hvilken type skurk som portretteres. Vi har etter de fire siste Bond filmene blitt kjent med Daniel Craig sin tolkning av den verdenskjente spionen, og selv om han ikke er min personlige favoritt så mener jeg at han  gir en av de beste og mest interessante tolkningene. Han har kanskje byttet ut den sjarmen Sean Connery og Roger Moore kunne tilby, med en sex appeal som jeg mener er litt mindre passende for rollen enn den tidløse sjarmen. Det han derimot har med seg, er en modernitet som de nyere filmatiseringene behøver. Da Craig startet sin Bondkarriere i 2006, ble filmserien rebooted med Casino Royale. Vi er nå i begynnelsen av Bonds karriere.

Filmen starter i Mexico, under feiringen av Dia de Muertos. Med parader, masker og kostymer, byr innledningsscenen på spenning og forventninger, og er absolutt en av de bedre Bond-innledningene. Bond må i denne filmen ikke bare bekjempe organisasjonen SPECTRE (Special Executive for Counter-intelligence, Terrorism, Revenge and Extortion),  men må i tillegg både kjempe mot og redde 00-spionprogrammet. SPECTRE har vokst seg stort, og truer Bond på hjemmebane.

Denne filmen binder alle Craigs filmer sammen, og vi ser en klar sammenheng. Vi får sett tilbake på skurkene som Bond har bekjempet siden 2006, og hvordan disse knyttes sammen i denne filmen.

Foto: Metro-Goldwyn-Mayer Studios Inc.

Christoph Waltz gjør en fantastisk skildring av filmens skurk Blofeld, og kunne gjerne ha fått mer tid på skjermen. Den lille tiden har får kjennes ikke som nok. Samtidig så er det hans fravær fra filmen som gjør at han fremstår som uoppnåelig, da det fortsatt er mye fokus rettet mot ham. Han fremstår som tilstedeværende og smågal på en og samme tid, og man føler på Bond sin nervøsitet når de endelig møtes. Blofeld er en av Bonds mest kjente fiender, og i SPECTRE får vi vite at historien mellom de to fiendene går langt tilbake.

Der Blofeld er hjernen bak det onde, finner vi Hinx, spilt av Dave Bautista, som musklene. På mange måter fikk jeg assosiasjoner til Jaws (Richard Kiel), begge er er av den tause muskel-typen, og viser seg å bli en utfordring for Bond.

Etter forrige Bondfilm, Skyfall, mistet vi Judi Dench som M, og den som overtok sjefsrollen er ingen andre enn Ralph Fiennes. Selv syntes jeg Dench brakte med seg en viktig humor og et fint forhold til Bond som jeg savnet i SPECTRE. Når det er sagt skal jeg ikke legge skjul på at Fiennes stråler som den nye M og glir perfekt inn.

Foto: Metro-Goldwyn-Mayer Studios Inc.

Dench sitt fravær merkes også på de kvinnelige rollene i filmen. Moneypenny får større fokus, og en av Bonds piker viser seg å være både mer kompetent og uunnværlig enn vi er vant å se dem. Jeg fikk inntrykk av at tapet av en kvinnelig lederrolle er forsøkt kompensert gjennom de gjenværende kvinnene.

Det lar seg ikke gjøre å anmelde en Bond film uten å nevne de berømte Bondpikene. I Spectre er det Monica Bellucci og Léa Seydoux som havner i hete omfavnelser med spionen vår. Bellucci, som spiller mafiaenken Lucia Sciarra, har en desidert mindre tid på skjermen enn Seydoux, men får allikevel frem en sterkere skildring av sin rolle. Seydoux gjør et godt, men litt flatt portrett av Madeleine Swann, datteren til karakteren Mr. White. Faren hennes har vi tidligere møtt i både Casino Royale (2006) og Quantom of Solace (2008). Hun starter sitt bekjentskap til Bond med å hate alt han er og står for, men mykner etter hvert opp til han som person. Det er her jeg savner den velkjente 007-sjarmen som Connery mestret. Jeg kjøper ikke helt hennes vending.

Foto: Metro-Goldwyn-Mayer Studios Inc.

I alle Bondfilmer er det alltid like gøy når Bond skal møte Q for oppdragets nye gadgets. Geniet som er Q kan forvandle enhver dagligdags gjenstand til et dødelig våpen. Denne gangen blir skuffelsen heller stor for Bond, men i SPECTRE får vi etter min mening noe bedre til gjengjeld for dingsene; vi får Q! Ben Whishaw gjør en av de beste rollene i filmen som Q, og vi får sett karakteren langt vekk fra hans trygge verksted. Hans mer intellektuelle og (mye) mindre fysiske måte å kjempe mot SPECTRE på, står fint i kontrast til Bond. Q får et personlig dilemma av Bond selv, og må velge hvor han skal vise sin lojalitet.

Foto: Metro-Goldwyn-Mayer Studios Inc.

SPECTRE er på ingen måte en nyskapende Bondfilm. Den følger den gode gamle oppskriften, og de obligatoriske scenene er med. Noen av disse scenene fikk jeg inntrykk av at kun var med fordi de er en del av det som utgjør Bond, og fikk litt mindre oppmerksomhet. Dette gjorde ingenting da det er mye annet i denne filmen som fortjener oppmerksomheten, men de virket kanskje litt unødvendig forhastet.

For min del når ikke SPECTRE opp til standarden Skyfall satte i 2012, men den er uten tvil en god Bondfilm. Den har dessverre også som sagt mistet noe av den gode humoren som både Judi Dench og Roger Moore tilførte filmene. Du finner litt humor i SPECTRE også, men ikke av samme kvalitet. Men filmen leverer allikevel slik Bond selv alltid gjør, og er du tilhenger av 007, vil du nok ikke bli skuffet.

Terningkast: Fem