Plateanmeldelse: Ghost – «Meliora»

Tamt.

Ghost-Meliora
Tøft cover. Men er musikken like tøff?

Se for deg at du er i Roma. Du har av en eller annen mystisk grunn sykt mye penger på kortet. Du går inn på en fin, dyr restaurant. Du bestiller pasta. God pasta, kanskje med trøfler og andre gode, dyre ting som passer til pasta. Jeg vet ikke. Poenget er at du gleder deg til å spise – du er skikkelig sulten. Du har faktisk ikke spist på mange, mange timer. En attraktiv servitør kommer bort til deg med et varm fat, og plasserer det på bordet foran deg. Men det er ikke god, dyr pasta som ligger på fatet. Det er Spaghetti a la Capri. Den kjipe fra den hvite boksen, den med små pølser i. «Hvaf#@%-», tenker du. Det er den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha hørt ferdig Ghosts Meliora.

320x
Mmmmm. Eller?

Ghost er et svensk rockeband fra Linköping i Sverige. De er kjent for sin flørting med ulike sjangre, sin retrohorror-estetikk og for å ha kommet inn på Billboardlista i USA med en låt med det gøysige refrenget «Hail Satan». Jeg og Ghost har hatt mange fine øyeblikk sammen. Lange turer i skogen med Ritual på øret og frisk luft i lungene. Kalde bilturer til jobb med Year Zero på anlegget og rosenrød soloppgang i horisonten. En magisk aften på USF Verftet i november 2013, da vokalist Papa Emeritus II bøyde seg fram til meg og rakte meg en rød rose. Jeg har aldri brydd meg om at enkelte syns de er poppete og mainstream. Det er ond, euforisk musikk som mer enn en gang har gitt meg frysninger. Jeg hadde med andre ord veldig høye forventninger til Meliora, noe som garantert bidro til min intense skuffelse.

For all del – det er jo ikke bare drit. Noen flotte keyboardsekvenser, mørke riff og episk koring forbedrer helhetsinntrykket. Men det er bare ikke nok til å dekke over den kjedelige stemmen til Papa Emeritus III (Ghost bytter vokalist for hvert album). Åpningssporet Spirit er kjedelig. From The Pinnacle to the Pit er ikke så ille, men mangler et godt refreng. Cirice, som ble sluppet som singel for en tid tilbake, er rett og slett helt grusom. Den har gode elementer, men Papa III gønner på med Westlife-aktig vokal og presser ut en gigantisk, illeluktende kabel som deiser ned på musikken. Stanken siver ut, og gjennomsyrer resten av låtene. Fine mellomsekvenser med atmosfærisk gitarklimpring og creepy harmonier drukner i et rotete kaos, og platas hovedproblem står tydelig fram – det er jo ingen gode refrenger her! Låta Absolution er ikke så ille etter noen gjennomhøringer, men den unnskylder ikke resten av sangene.

Ghost2015
Ghost i 2015, med Papa Emeritus III i antipave-outfit

Det er mulig at jeg rett og slett hadde for høye forventninger til Meliora. Det er jo ikke det verste jeg har hørt. Jeg er ikke sint. Jeg er bare veldig, veldig skuffet.

NYTES BEST MED: Åh, bare glem det. Bare sett på førsteplata Opus Eponymous istedenfor. 

Beste låt: Absolution

Terningkast: 2

 

 

 

  • Chromtapp

    Vokalisten er den samme på alle 3 platene, blunkefjes. Just sayin’

  • Dont

    Wow, for en kjempekul og skikkelig kontrær anmeldelse.