UHØRT: Uno (Panna Fredda)

Italiensk progrock med det lille ekstra.

Er du lei av musikken på radio? Syns du det er vanskelig å finne musikk du liker? Har du lyst til å prøve noe nytt – eller kanskje noe gammelt? Dette er UHØRT, spalten med varierte musikktips fra ulike tidsaldre. Du trenger ikke å være en kresen hipster for å like våre musikkanbefalinger – men det er selvfølgelig lov til å være det også!

Uno-cover

Denne uken: Uno av Panna Fredda

Utgitt: 1971
Land: Italia
Plateselskap: Vedette
Sjanger: Progressiv rock
Er tilgjengelig på Spotify

Jeg hører mye på progrock fra syttitallet. Jeg liker spesielt godt prog fra Sverige og Storbritannia, men mine absolutte favorittprogband er alle italienske. Italienerne har liksom det lille ekstra – det bare funker for meg. Det er aldri kjedelig å høre på, vokalistene er utrolig flinke, og energien er på topp. Selv om jeg ikke forstår et ord av hva de sier føler jeg så utrolig mye når jeg hører på det. Det er så genuint, menneskelig og kreativt.

Panna Fredda er et band det er vanskelig å finne informasjon om. Jeg kan jo ikke italiensk, noe som ikke akkurat gjør saken enklere. I følge last.fm ble bandet dannet i Roma på sekstitallet, og da Uno ble utgitt i 1971 var bandet allerede oppløst da flere av medlemmene hadde blitt innkalt til førstegangstjeneste i militæret. Bandnavnet betyr noe i retning av «kald krem», og Uno er deres eneste plate. Den er ansett som en av de aller beste innen sjangeren, og var med å starte den italienske gullalderen for progrock.

Panna+Fredda
Tøffe karer.

Hovedinstrumentene på Uno er gitar, bassgitar, keyboard og trommer. Dette er jo ganske standard rockeinstrumenter – men fyflate, denne gjengen vet hvordan de skal traktere instrumentene sine og skape en helt spesiell sound. Kjernen i det hele er den vakre stemmen til vokalist og låtskriver Angelo Giardinelli. Uno er bipolar selv til progplate å være, og stemningen svinger hyppig mellom oppløftende og rocka til teatralsk depressiv. Høydepunkter: det nesten gotisk mørke verset på åpningslåten La Paura, den svevende låten Un Re Senza Reame med sin storslåtte korsekvens, det dramatiske refrenget og de lekende keyboardsoloene på Un Uomo, den oppløftende men litt sinte låten Scacco Al Re Lot og den utrolig italienske popballaden Strisce Rosse.

Panna+Fredda+live
Panna Fredda live

Uno har noe spesielt ved seg. Det er en mektig plate, men overraskende lettfordøyelig. Jeg tror ikke at man må være en progentusiast for å digge den – den fungerer også som en ren rockeplate, og har elementer av alt fra klassisk musikk til britisk sekstitallspop. Låtene er ganske korte til progrock å være, og alle er under ti minutter lange. Selv om de fleste av oss ikke forstår hva de synger om, gjør det ingenting. Følelsene trenger gjennom. Sjekk den ut en dag du er i humør for å prøve noe snålt!

NYTES BEST MED: En sans for det teatralske, en flaske billig øl og utsikt mot blå kveldshimmel