Dødt papir

Jo Nesbøs siste bok er ikke for viderekomne.

last ned

Jo Nesbø har mange jern i ilden for tida. Kanskje litt for mange. Som en tidligere fan av Harry Hole-bøkene til Jo Nesbø, ble jeg glad for å høre at han jobbet med noe nytt. Etter å ha lest de siste oppskriftsbaserte ”men Harry var ikke død likevel”-bøkene gledet det meg at han nå kanskje skulle skrive noe interessant og nytt igjen. Dette er ikke ”Blod på snø” et bevis på, og for min del har han som forfatter rykket tilbake til start, og så fortsatt bakover.

blodpasno

Når man leser ”Blod på snø” bør man alltid ha i bakhodet at boka er skrevet for å være en del av en bokserie skrevet på 70-tallet av en fiktiv, og ikke nødvendigvis god forfatter. Hvis man glemmer det, og forsøker å lese boka for noe annet enn det som skulle bli et publisitetsstunt, kan man slumpe til å miste ganske mye respekt for Norges mest berømte krimforfatter. Jo Nesbø hadde en plan om å skrive en krim om en krimforfatter, og bestemte seg på veien om å skrive ut denne fiktive krimforfatterens bøker under psevdonym. Da jusen nektet han å gi ut ”Blod på snø” under annet navn, ble den likevel gitt ut under Jo Nesbøs navn. Man kan spørre seg om hvorfor den i det hele tatt fikk utgies.

Boka er på knappe 172 sider, og kunne strengt tatt vært skrevet kortere med dens skrante innhold. Den minner meg om noen av novellene mine med-femtenåringer skreiv på ungdomsskolen. For det første er det ikke en god bok, og man sitter hele tiden og irriterer seg over karakterbrister, historier som ikke gir mening og et plot uten sannsynlighet.

Man kan argumentere for at mye av det som skjer i Harry Hole-bøkene ikke er særlig troverdig men her oppveiet personligheten til Hole, og Nesbøs språk og uredde brutalitet.

Den største feilen denne boka har er at den er skrevet i førsteperson, og inneholder så mye mer enn det jeg-personen noensinne kunne fortalt. Olav Johansen hevder selv han er ordblind, men belest (imponerende, og kanskje lite troverdig at han da leste det massive verket Les Miserables som fjortenåring). Han gjør også sitt ytterste for å hevde at han er ganske dum – men bruker fremmedord i fleng.

Jeg synes det er trist at en slik bok blir utgitt og solgt i fleng bare fordi Nesbø har et etablert navn. Men slik er det nå en gang. Boka er utgitt nærmest i kraft av å være dårlig, skal man tolke Nesbøs intervjuer om utgivelsen. Det blir for dumt. Jeg krysser fingrene for at Nesbø finner tilbake til seg sjøl etter den ventede oppfølgeren ”Blod på snø 2: Mere blod”, og at man igjen kan nyte hans underholdningsforfatterskap uten altfor stor gremmelse.