Vakkert forsøk på å fange identitet

Aslaug Holm har på imponerende vis fanget bilder fra sine egne sønners oppvekst, og klippet det sammen til en vakker film om identitet, det som skaper identitet og hvordan man dokumenterer den. En dokumentasjon ikke uten negative sider.

«BRØDRE»
Regi: Aslaug Holm
Medvirkende: Markus og Lukas Holm Buvarp, Aslaug Holm, Tore Buvarp
Kinopremiere: 20.03.2015
Sjanger: Dokumentar
Språk: Norsk
Produksjonsår: 2015
Lengde: 106 min.

All film er vel et forsøk på å fange moment. Et forsøk på å dokumentere en tid, eller et aspekt som utmerker seg på en eller annen måte, komisk eller alvorlig.

Aslaug Holm er kanskje en av Norges fremste eksperter på å fange virkelighetens viktige momenter. På CV-en har ho dokumentarer som «Heftig og begeistret» og «Oljeberget», som ga den norske befolkning et nytt og mer komplett bilde av daværende statsminister Jens Stoltenberg.

Hennes siste film har tatt henne åtte år å lage, og omhandler blant annet hvor vanskelig ho syntes det var å avslutte akkurat dette prosjektet. Prosjektet var nemlig å fange barndommen og oppveksten til hennes egne sønner. Filmen begynner når Lukas er fem år og Markus er åtte, og avsluttes endelig (i alle fall for de to noe filmslitne brødrene) når eldstemann går ut av ungdomsskolen.

Trass i noe motvilje fra brødrene har Holm på underfundig vis klart å fange bilder, tanker og drømmer man vanligvis ikke ser på film.

Filmen er som brødrene; mangefasettert. Samtidig har Holm holdt ved det udelt poetiske ved barndommen; spørsmålene, lengten etter å forstå, og frustrasjon over å ikke gjøre det. Som voksen har man utallige verktøy for å skjule eller formidle følelser på en akseptabel måte. En av de mest gripende scenene skjer når stakkars lille Lukas ikke finner sin plass sammen med storebror og pappa på fotballbanen. Det er ingenting som er mer menneskelig reint og helt enn en liten gutt som trassig går gjennom ugress like høyt som seg sjøl mens han forsøker å uttrykke de vonde følelsene inni seg. «Jeg hater fotball… Jeg hater til og med alt!»

Oppdrager og dokumentarer virker nærmest motstridende, og noen ganger måtte kamera legges bort når situasjonene eskalerte, og noen ganger får man samtaler mellom mor og sønn, mens mor ennå er bak kamera. På mange måter blir sjølve dokumentasjonen av liv og levnad en rammefortelling rundt prosjektet til Holm. Klipp fra hennes egen barndom kombineres med klipp fra guttenes barndom, rundt deres barndomshjem på Sagene i Oslo og rundt hennes barndomshjem på Smøla. Til sammen blir det et komplett forsøk på å dokumentere identitet, og hvordan den skapes og gjenkjennes.

Filmen reiser spørsmål ved sjølve dokumentasjonen på flere måter, og det er imponerende at Holm har klart å holde ved når brødrene uttrykker frustrasjon ved å alltid bli fanget på film. I en tid hvor nærmest alle spedbarn har dåpsbildene sine liggende på foreldrenes Facebook-profil, er dette viktige aspekter å ta opp, og man kan stille spørsmål ved hvorvidt Holm har gått for langt når ho filmer to unge mennesker i tide og utide.

Holm har prøvd å fange hvordan man blir et menneske. En leiten etter hvem man er og hvor man kommer fra, og hvordan disse to noen ganger går så mye over i hverandre, at man tenker det går ut på det samme. For «hvilke drømmer er det vi forfølger; våre egne eller våre foreldres?» Og kanskje er denne filmen et realt bevis på at barna ofte kan bli en for stor del av foreldrenes drømmer?

– Hvorfor tror du mamma filmer dere?
– Fordi du vil at jeg skal huske på deg når du dør.

Avslutningen er forløsende, for det kan virke som om guttene man er blitt så godt kjent med, nå har funnet sin plass i verden. Den er også vond, for man forstår at en epoke nå er over og dokumentareren som var så knyttet til sitt eget prosjekt, må legge det bort. På samme måte innser moren at ungene hennes er i ferd med å bli voksne. Dog noe kontroversiell, er filmen vakker og ettertenksom, og verdt et kinobesøk, om enn kun for å være med på debatten den reiser.