De fem årstidene

Gaute Heivoll syr vakre bilder av levd liv i sin nye roman.

Gaute-Heivoll_article_full

Igjen har Heivoll skapt et lite univers med inspirasjon fra det levde liv, med disiplinerte forklaringer og underfundige formuleringer. Formuleringer som mangler i mye annen litteratur man finner på bestselgerlistene i dag. De fem årstidene er et vakkert portrett av en person vi alle kjenner, skal kjenne eller kanskje en dag kommer til å være. Pensjonisten som endelig skal gjøre det han alltid har drømt om. Dette er i utgangspunktet en enkel historie om kampen mot grevling og elg i hagen, ønsket om å skape (eller kanskje reparere) og gleden av å være aleine i et samhold. Ført i Heivolls virkningsfulle penn får enkelheten et eventyrlig slør, og nostalgien unnslipper noe av sin sentimentalitet.

Foto: Paal Audestad
Foto: Paal Audestad

Alt dette til tross får man en aldri så liten bismak av metall av denne romanen. En ettersmak av industri. Hver setning er så utstudert at det nærmest blir for gjennomført, og jeg tar meg i å finne konkrete setninger og formuleringer som jeg husker fra Heivolls tidligere romaner. Grunnen til at jeg husker disse formuleringene er sjølsagt fordi de er bemerkelsesverdig gode eller gir nytt liv til en død metafor. Man kan si at dette gjenbruket virker mot sin hensikt, men Heivolls mest brukte virkemiddel er kanskje nettopp gjentakelsen, sammenflettingene, gjenkjenningene; så kanskje denne lille bismaken skal få ligge.

Fortid, nåtid og fortidig framtid flettes umerkelig sammen gjennom tekstlig fotografi, maleri og film. Dette kildemateriale som er utgangspunkt for romanen er nesten til å ta å føle på. Budskapet sys med sirlige korssting gjennom romanen, og dramatiske momenter hviskes mildt i øret. For noen av oss kan formidlingen kanskje bli noe fintfølende. Når det er sagt, er dette nok en god roman av Heivoll, og om du ikke legger altfor stor vekt på formuleringen «nok en» er det en svært god leseopplevelse.