I grenseland

Det var stappfull sal da UiB arrangerte åpen forelesning med Siri Hustvedt på Studentsenteret første mandag i februar.

Studenter og forelesere fra flerfoldige fagfelt, øvrige tilknyttede til universitetet og andre interesserte satt benket side om side i Egget på studentsenteret for å få med seg den norsk-amerikanske forfatteren Siri Hustvedt snakke om selvet under seminaret Borderlands: First, Second, and Third Person Adventures in Crossing Disciplines. Det tverrfaglige seminaret ble åpnet med en timeslang forelesning der Hustvedt diskuterte det store spørsmålet – Hva er et selv?

Hustvedt tok for seg avstanden mellom en førstepersons og en tredjepersons tilnærmelse til verden og selvet. Hun drøftet forskjellen på den subjektive og den objektive opplevelsen, mellom indre og ytre realitet og tok opp problemet med at selvet oppleves grunnleggende forskjellig innenfra og utenfra. Snakker vi da overhodet om det samme selvet, var et av spørsmålene hun stilte, da hun drøftet problemer knyttet til definisjoner av selvet og det subjektive, med vekt på møtet mellom ulike fagdisipliner innen naturvitenskapene og humaniora.

På en drøy time var hun innom temaer som hjerneforskning, sosialt konstruerte kropper, schizofreni og språkets betydning for oppfattelsen av selvet. Hun snakket om ut-av-seg-selv-opplevelser, der man mister kontakten med seg selv, og tok opp psykologiske teorier om når i utviklingsprosessen et menneske blir et selv.

Dels tunge modeller, vanskelige fagbegreper og tung akademisk engelsk gjorde det vanskelig å henge med i svingene for en enkel litteraturstudine. Men Hustvedts hovedpoenger var likevel ikke å ta feil av. Hun gikk til angrep på en akademisk tradisjon som bare er opptatt av harde, kalde fakta, samtidig som det er et paradoks at at man ikke kan rømme fra subjektiviteten, selv ikke innen strenge vitenskapelige metoder.

Hustvedt etterlyser nye metoder og fremgangsmåter. Hun understreker gang på gang nødvendigheten av et interdisiplinært samarbeid på tvers av grensene. Vi trenger både et førstepersons- og et tredjepersons perspektiv i forskningen, der disse er like viktige på hver sin måte. Det å se på den samme tingen fra flere sider er, som Hustvedt påpeker, ikke valgfritt, men helt nødvendig.

Akkurat som man etter hvert som man blir voksen innser at de tykke røde grensene mellom land på et verdenskart ikke er fysiske røde streker, er det på tide å erkjenne at det samme gjelder for grensene innen akademia.