Fenomenet Ai

Han er antageligvis verdens mest omtalte kineser om dagen. En av filmene som ble vist på BIFF (Bergen internasjonale filmfestival) var nettopp Never Sorry, en dokumentar om samtidskunstneren Ai Weiwei.

Filmen starter med å vise en katt som leker med en modell i kunstnerens hjemmestudio i Beijing. Ai selv leker katt og mus med de kinesiske myndighetene. Han er, som katten sin, ikke så alminnelig som han først kan synes. «En av kanskje 40 katter, eller enda flere, kan åpne en dør. […] Forskjellen på en katt og et menneske er at katten aldri lukker døren etter seg». Ai Weiwei på sin side, åpner ustanselig virtuelle dører som myndighetene forgjeves prøver å stenge etter ham.

Ai Weiwei er ingen kunstner innenfor systemet. Når han skal beskrive seg selv som kunstner, kaller han seg en sjakkspiller. Han gjør et trekk, for deretter å avvente og se an motspillerens, før han gjør det neste. Den kinesiske kunstneren var en engasjert figur i New Yorks unge kunstmiljø i perioden mellom 1881 og 1993. Da flyttet han tilbake til den kinesiske hovedstaden, og har siden hatt utstillinger i omtrent alle mer eller mindre store kunstmetropoler verden over. For tiden vises hans nyeste installasjon 81 wooden balls for første gang ved Bergen Kunstmuseum.

Never Sorry gir et innblikk i kunstnerens virke de siste årene. Ai Weiwei er sjeldent med i selve produksjonen av verkene sine. Til det har han en liten pasifistisk hær av assistenter. Men det er likevel ingen tvil om hvem som drar i snorene. Ai er sikker i sitt kunstneriske uttrykk og har presentert en rekke sterke kunstverker de siste årene. I 2009 dekket han hele fasaden til museet Haus der Kunst i München med 9000 ryggsekker i forskjellige farger, som til sammen dannet setningen «Hun levde lykkelig i syv år i denne verden» skrevet i kinesiske tegn. Dette som et minnesmerke over alle barna som omkom i falleferdige offentlige skoler under jordskjelvkatastrofen i 2008.

Likevel er han kanskje mest kjent for sin serie Study of perspective, der han viser fingeren til en rekke kjente bygg og monumenter over hele verden, blant annet mot Tiananmen, den Himmelske freds plass. Ai Weiwei er direkte på en måte kineserne sjeldent er det. Denne mannen skyr ingen midler, og lar seg ikke stoppe av motstand, men fortsetter å lete og grave til han finner svaret han er ute etter. «If we don’t push, there’s nothing happening» sier han selv. Han visste at han ikke ville komme noen vei da han anmeldte politiet for legemsbeskadigelse, etter å måtte hjerneopereres som følge av politivold. Likevel nekter han å gi seg: «If you give up, it is your own fault».

Ais kanskje første misjon er transparens (det motsatte av sensur) i kommunikasjonen. Etter at myndigheten la ned bloggen hans, sprer han sitt budskap gjennom Twitter. Han har ingen sperrer, men avdekker alle «feil» og «mangler» ved det kinesiske styresettet. Likevel er han, som kona påpeker, er en evig optimist: «Han er den eneste som dypest sett bryr seg om dette landet». Ai er blitt en foregangsfigur for mange. Særlig blant ungdom og unge voksne popper det opp stadig nye «Ai-fans» som de selv kaller seg. «Teacher Ai» er rolig og godlynt i sin fremtreden, men aggressiv og kompromissløs i sin fremgangsmåte. Etter jordskjelvet i 2008 fikk han, i protest mot myndighetens likegyldighet, flere hundre frivillige til å samle sammen navn på døde barn og ungdom.

Etter å ha vært under overvåkning av politiet over lengre tid, ble han 3. April 2011 fengslet. I 81 dager ble han holdt fanget under påskudd av skatteunndragelse, før han ble sluppet løs etter stort internasjonalt press. Fortsatt sitter han i husarrest. På tross av at han flere ganger ha måttet betale dyrt for sin virksomhet, er han, som filmens tittel viser, likevel aldri «sorry». Uansett er det, og man skal tro at Ai er enig her (han har tross alt en sønn utenfor ekteskapet), bedre å angre på det man har gjort, enn det man ikke har gjort.

 «Et individ kan være sterkere enn et helt land», hevder Ai. I 2011 ble han av Art Review Magazine kåret til samtidens mektigste kunstner.