Slow food for sjela

I fjor fikk jeg en ny yndlingsforfatter: Hermann Hesse.

Jeg fikk øynene opp for den tysk-sveitsiske forfatteren da jeg var på utveksling i Tyskland. Hesse skrev på begynnelsen av 1900 tallet og vant nobelprisen i litteratur i 1946. Han er meget kjent i de tysk-språklige landene, men jeg har et inntrykk av at det er få i Norge som kjenner til de skattene som gjemmer seg i hans forfatterskap.

Hesse tar ofte opp eksistensielle temaer i bøkene sine, gjerne iblandet mystiske og overnaturlige elementer. Men for de av oss som er skeptiske til fantasy, skal det presiseres at disse fungerer helt utmerket i det universet han bygger opp. Når det er sagt, er dette universet svært forskjellig fra bok til bok. Dannelsesromanen «Demian» (1919) handler om Emil Sinclairs søken etter sannhet, klassikeren «Der Steppenwolf» [Steppeulven] (1927) tar for seg en einstøing med et splittet selv, mens middelalderfortellingen «Narziss og Gullmunn» (1930) handler om det sokratiske vennskapet mellom en vordende munk og en klosterskoleelev (her viste det seg igjen at mine fordommer måtte vike til side). Det sentrale ved Hesses bøker er likevel ikke selve den ytre handlingen, men refleksjonen som ligger til grunn. Karakterene er svært komplekse og på den måten fascinerende. Det er nettopp gjennom deres tanker og tale at leserens refleksjoner blir satt i gang.

Gjennomgående temaer i Hesses bøker er selvrefleksjon og selvrealisering. Skriftene hans fikk sterk innflytelse på senere generasjoner, spesielt fikk bøkene en ny popularitet med en rekke frihetssøkende motbevegelser, både med beat-generasjonen og hippie-bevegelsen. Og det kanskje aller mest fascinerende ved Hesses bøker er at de er minst like aktuelle i dag som da de kom ut for nesten hundre år siden.

Det første jeg ble slått av i møtet med Hesses forfatterskap, var at jeg fikk en aha-opplevelse på hver side jeg leste. Hesse har nemlig en egen evne til å vise tingene fra en ny side, slik at det i nesten hver setning ligger en ny erkjennelse for leseren. Bøkene er relativt korte, men samtidig svært intensive tankemessig. Hesse blander vestlig tenkning og østlig filosofi, men på tross av til dels tungt filosofisk tankegods, blir det ikke kjedelig et sekund. Det er som om tiden står stille fra man åpner en Hesse-bok til man legger den fra seg.

Det jeg liker aller best med å lese Hesse er allikevel språket hans. Det er noe kostelig ved det, som gjør at man nesten kan ta og føle på det. På tross av det dels komplekse idémessige som behandles, er språket lekende og lett. Det har en helt særegen klang. Hesses skriver med en grad av nyanser og sjatteringer som jeg nesten ikke har opplevd tidligere.

Hvis man kan sammenligne populærromanen med fast food – rasket sammen, lett fordøyelig, men lite mettende og lett glemt, er Hesse bøker litterær slow food. De er ikke til å sluke på bussen eller på vei hjem fra byen, men for å inntas med den ro og andakt de ble skrevet med. De tar lengre tid å fordøye, men de holder deg av den grunn gående i lang lang tid etterpå.