Kinesisk kunst og klisjeer

Utstillingskritikk: Real Life Stories

Bergen Kunstmuseum, 04.10.2012-03.02.2013
Kurator: Feng Boyi og Bjørn Inge Follevaag

Frodige åser, trær, elver og små pagoder. Ved første øyenkast et tradisjonelt kinesisk landskapsmaleri malt med en tykk, myk pensel. Beveger man seg rundt verket, oppdager man til sin store forbløffelse at de antatte penselstrøkene egentlig er små fyrstikker, lyng, bartrær og sammenkrøllede aviser. Teipet på en opplyst hvit grunn, danner konturene de maleriske linjene på verkets forside. Verket er en del av Xu Bings serie «Background stories», der han rekonstruerer en rekke tradisjonelle pergamentmalerier ved hjelp av moderne ukonvensjonelle materialer.

Bergen Kunstmuseum presenterer i sin siste utstilling ti av Kinas ledende samtidskunstnere fra de siste femten årene. Målet er å sette midtens rike på samtidskunstens kart. Særlig ligger fokuset på de kinesiske kunstnernes lokalisering i møtet mellom historien og samtiden, mellom Kina og den internasjonale kunstverden. Direktør for Bergen Kunstmuseum, Erlend G. Høyersten, uttaler i denne ukens Studvest at et av hovedmålene med utstillingen er «å vise et variert og nyansert bilde av den kinesiske samtidskunsten.»

Det blir presentert en rekke sterke enkeltverk i utstillingen, som for eksempel Mao Tongqiangs massive installasjon «Tools», bestående av flere hundre rustne hamre og sigder. Når det er sagt, lider utstillingen under en gjennomgående overforenkling. Informasjonstekstene på veggen ved hvert verk, legger sterke føringer på hvordan verket skal tolkes, og de fungerer på denne måten som en del av et krampaktig forsøk på å skape en enhetlig utstilling. Samtidig får betrakteren ingen informasjon om konteksten verket har oppstått i, annet enn at det er laget av en kinesisk kunstner (noe som sier heller lite i dagens globaliserte samfunn). Slik reduseres verkene til å passe inn i en skjematisk tolkning. Istedenfor å åpne opp og vise vidden i den kinesiske kunsten, fungerer utstillingen derimot innsnevrende, der alt blir handlende om det samme.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tendensiøst i utstillingen er et spill mellom det tradisjonelt kinesiske og det moderne, enten ved at tradisjonelle temaer kommer til uttrykk på nye måter, som hos Xu Bing eller motsatt, dvs. at konvensjonelle kunstneriske former får nytt innhold, slik det skjer i Liu Jianhuas installasjoner av keramikk. Man kan spørre seg om situasjonen i den kinesiske samtidskunsten virkelig er så enstonig, eller om inntrykket er et resultat av det kuratoriske utvalget.

Tittelen på utstillingen er «Real Life Stories». Det viser seg imidlertid vanskelig å finne igjen disse ekte fortellingene fra livet, disse autentiske individuelle historiene som tittelen gir forventninger om i utstillingens symbolskog. Kunsten som presenteres er først og fremst ikonografisk, det vil si kollektiv. Likevel finnes det et unntak. Ironiske er at det verket som bryter med den ellers rådende tematikken samtidig er utstillingens sterkeste. Xiang Jings tre kvinnefigurer i bemalt glassfiber er plassert under spotlighter rundt om i et rom med dempet belysning. Disse verkene får i sin bearbeidelse av feminitet, kvinnelighet, identitet et universelt tema. Det er altså det eneste verket som ikke handler om noe spesifikt kinesisk. De tre nakne og hårløse kvinnene henholdsvis ligger, sitter, og står på kne med dels melankolske, dels forskrekkede uttrykk. Særlig den radmagre figuren som ligger utilslørt på ryggen i hjørnet av rommet, som har fått tittel ”Jeg er 22 år gammel, men har ikke menstruasjon” har en sterk og personlig virkning. Overvåkningskameraet som tilfeldigvis henger oppunder taket i hjørnet forsterker den vemmelige følelsen av å være en titter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Til utstillingen hører også Ai Weiweis mye omtalte installasjon ”81 wooden balls” i lysverkets tårnsal. Verket består av intet mindre enn åttien polyedre trekuler, satt sammen helt uten bruk av lim eller stifter, etter den tradisjonelle metoden i kinesisk møbelsnekring. Plassert symmetrisk på rekker av ni ganger ni, minner installasjonen om terrakottahæren i Xian. Den mektige kvaliteten, kombinert med kvantiteten, har en massiv og imponerende fremtoning, og slik får verket en meditativ effekt. Lyset som faller inn ovenfra i salen, skaper et spill i treets blankpolerte overflate. Forstyrrende for kunstopplevelsen er likevel den bråkete musikken som strømmer inn fra rommet utenfor, noe som ødelegger den roen og harmonien dette verket fortjener.

Er det så å anbefale å gå og se denne utstillingen? Ja, men med det forbehold å ta verkenes presentasjon med en klype salt. Kuratorene kunne ha lært noe av måten betrakteren omgås Xu Bings verk på. Ved å se på verket fra en annen side, åpnes nye måter å oppfatte det på. Ved nærmere øyensyn er ting gjerne ikke slik de først synes. På denne måten kunne utstillingen virkelig ha gitt et nyansert bilde av den kinesiske samtidskunsten, istedenfor å bare reprodusere klisjeene.