Rockens nye stjerne


 

I jula fant min fire år gamle nevø frem den elektriske gitaren som står i skapet hjemme og samler støv. Han ville at vi skulle ha en jam-session, han og meg. Min fire år gamle nevø har vokst opp i et miljø hvor det er overtall av jenter, og har som følge av dette allerede utviklet en søkende og noen ganger ganske brutal maskulinitet – han tiltrekkes av lastebiler, tyrannosaurer, hvithaier, grizzlybjørner, høye lyder, sirkelsager og store gressklippere man kan sitte på. En el-gitar passet ham perfekt.

Vi plugga i forsterkeren. Nevøen lyste opp da han forsto sammenhengen. Gitaren lagde lyd som ikke kom fra gitaren, men fra den svarte boksen. Og lyden overgikk gitarens egentlige lydpotensiale. Forsterkeren var en magisk boks. Vi så på den i undring. Så jammet vi. Jeg holdt gitaren, og nevøen slo.

Jeg har i ettertid spurt meg selv om ikke min fire år gamle nevø der og da oppfant en helt ny gitarteknikk. Han hamret løs på strengene på en måte som gjorde at lyden fikk en slags butt, brutal lydeffekt. Iskalde, harde gufs av elektrisk støy, ispedd enorme mengder feedback og grums fordi nevøen hadde skrudd på diverse knapper på forsterkeren. Det var riktignok litt Sonic Youth, litt Velvet Underground og ikke så rent lite tidlig Oasis. Men først og fremst var det noe helt eget. Jeg var overveldet. Hadde han funnet en ny måte å spille gitar på? Var han et vidunderbarn, en pionèr i ung alder, en ny Mozart, en kulturell sensasjon?

Det kunne ikke utelukkes.

Jeg forsøkte å forklare min fire år gamle nevø, som allerede hadde funnet hovedvolumknappen på forsterkeren og begynt å skru denne oppover, at han kunne gjerne spille så lenge han ville, men å skru noe særlig høyere på volumet, det var ikke så lurt. Da ville kanskje vinduene sprenge, sa jeg. Ja, det var faktisk ganske sannsynlig at vinduene ville sprenge, sa jeg, og dette sa jeg ikke bare som en kraftig overdrivelse for å få barnet til å stoppe, det var noe jeg oppriktig mente, med tanke på hvor høy lyden allerede var, ja det var allerede blitt til at mennesker i andre deler av huset kom og lurte på hva i alle dager vi drev med, og volumet var bare tjue prosent av maks. Vinduene ville etter alt å dømme sprengt. Og det, spurte jeg retorisk, ville vi vel ikke at skulle skje?

Jo, sa nevøen. Det ville vi.

Problemet med slike pedagogiske innspill fra de voksne er at de noen ganger fungerer diametralt motsatt enn de er ment. I dette tilfellet skjedde så. Teorien om de knuste vinduene oppildnet det lille barnet. Kan vinduene virkelig eksplodere? Et voldsomt og urokkelig ønske om å teste ut glassets begrensninger i møte med tunge og harde lydvegger fra gitaren drev barnet til nær vanvidd.

Jeg tror jeg revolusjonerte rocken den dagen. Jeg ser for meg at dette fire år gamle barnet, min nevø, om tjue år vil stå på en eller annen stor konsertscene og trollbinde publikum med sine harde, tunge og uhyre bråkete slag på gitaren sin. At bandet hans staker ut en ny kurs i rocken hvor man ikke lenger spiller gitar men slår på den, sloss med den, river den i fillebiter. Disse skarpe, kalde gufsene av elektronisk støy. De brutale slagene mot strengene. I 2031 kommer dette til å være the new thing.

Og så skal jeg fortelle folk at da han var fire år gammel, denne nye rockeguden, dette nye idolet for ungdommen, dette musikalske geniet, dette kulturelle fenomenet, da lærte han seg denne teknikken hjemme hos sin onkel som oppildnet ham til å hamre hardere og hardere på gitaren i et forsøk på å sprenge alle vinduene i hele huset.

Det blir mange jamminger i feriene hjemme fremover. Jeg har et supertalent å oppildne, supertalentet selv har noen vinduer å sprenge. Og så må vi skaffe en platekontrakt.

Bildekilde: www.kongsberginstrument.no